SIER FRA: Tillitsvalgt på Desettunet i Åmot, Ruth L. Storholm (til høyre), er bekymret for arbeidsbelastningen på de ansatte. Anne Lise Syringen (til venstre) og Wenche Blystad bekrefter at arbeidsoppgavene er i overkant.Foto: Kristin Søgård

Kjøp bilde

Frustrerte og slitne hjelpere

– Jeg kan ikke se på at kolleger blir totalt utslitt på grunn av for lav bemanning, sier tillitsvalgt på Desettunet, Ruth L. Storholm. Nå ber hun virksomhetslederen om et hastemøte.

15 pasienter bor i dag på Desettunet i Åmot, alle med diagnosen senil demens. Det er tre mer enn det bemanningsplanen på institusjonen har tatt høyde for.
Ruth L. Storholm som er tillitsvalgt for hjelpepleierne, omsorgsarbeiderne, helsefagarbeiderne og assistentene, er alvorlig bekymret og har bedt ledelsen i kommunen om et møte.

Facebook-knapp kommer her

– Hvis arbeidsgiveren vår hadde innsett at de tjener på å gi oss større grunnbemanning og større stillingsbrøker, ville vi oppnådd større tilfredshet og jeg tror også sykefraværet ville bli mindre, sier hun.

– Slitsomme dager

Slik situasjonen er i dag, matcher ikke antall ansatte antall pasienter, poengterer Storholm.

– Vi mistet 2,4 årsverk i fjor vår. Selv om pasienttallet økte etter det, ble ikke arbeidsstokken utvidet, sier hun.
Ifølge Storholm er det fem personer på dagvakt mandag og onsdag, ellers er det fire på dag og kveld. De ansatte er fordelt på 15 pasienter som igjen er fordelt på to avdelinger.

Storholm har angivelig fått flere henvendelser fra kolleger som sier at de er slitne og ikke minst frustrerte fordi de er for få.

– Flere sliter også med dårlig samvittighet. De ser at de ikke klarer å yte det de egentlig skal. Pasientene våre trenger ekstra mye trygghet og god omsorg, men er forskjellige når det gjelder behov for stimuli og aktiviteter. Vi ser at noen har det veldig bra med litt aktivisering, men når bemanningen er for liten, har vi ikke mulighet til å bruke mye tid på det. Og det gir dårlig samvittighet hos dem som jobber, sier Storholm.

Ikke enig

Selv om pårørende angivelig har registrert at arbeidsbelastningen er blitt større på pleierne, skal de aldri ha klaget. Storholm mener heller ikke at pasientene ikke har fått det de har krav på, i henhold til loven.

– Nei, jeg vil ikke si at kommunen gjør seg skyldig i lovbrudd. Det jeg forstår på kollegaene mine og som jeg sjøl mener, er at det maksimale antallet pasienter med den bemanningen vi har nå, ikke kan være flere enn tolv for at vi skal unngå at arbeidsbelastningen på de ansatte blir for stor, og at vi fortsatt skal kunne gi pasientene våre et forsvarlig og godt tilbud, sier hun.

– Virksomhetslederen sier at dere må finne en løsning på huset og eventuelt omprioritere arbeidsoppgavene. Går det an, slik du ser det?

– Nei, det gjør det faktisk ikke. Det er jeg ikke enig i. Vi jobber så godt vi kan og så praktisk vi kan og har hele tiden pasienten i fokus.

– Så det lar seg ikke gjøre å for eksempel vente med å re opp senger for å sitte mer sammen med pasientene?

– Det er flere ganger vi ikke får redd opp sengene før det har gått en tid. Vi er heller med pasientene og er til stede for dem. Men selvfølgelig skal rommene som er hjemmet deres, se ryddig og respektabelt ut. Den oppgaven skal også utføres, det er en del av omsorgen, sier Storholm.

Allerede er noen ansatte på Desettunet sjukmeldte som følge av det store arbeidspresset. Storholm vet at det er reell fare for at flere blir det.

En kjøkkenvert, altså en person som tar ansvar for maten og serveringen, er til god hjelp på huset de fire gangene i uka hun er på plass.

– Det avlaster litt, men det er ikke nok, fastslår Storholm.