Småfrekk nybuskis på helstrøken dansefot

Hedmark Teater er sølle 20, men når den entusiastiske gjengen på Disen skal jubilere går man naturligvis ikke bare to tiår tilbake til 1988, men til år 500 før Kristus. Omkring da oppsto teatret, denne herlige blandingen av skjønne kunster – utledet av de løsslupne festene til Dionysos ære, han som var grekernes gud for beruselse, kåtskap og livsglede. For å si det litt pent.

Kontraster er roten til mye godt. Og større avstand i tid og rom enn mellom guddommelige Olympen og et veikryss i Åmot en vinterdag i 2008 er vanskelig å finne. Allerede her ligger noe av forklaringen på at "Himmelske lyster" slår så vanvittig bra. Ikke nødvendigvis i underlivet, selv om handlingen som seg hør og bør i Dionysos nærvær dreier seg om å gi slipp på fordommer og stengsler, og bare slippe driftene og lystene løs.

I veikrysset møtes en lettkledd og hutrende Dionysos og den lett forhutlete gardkjerringa Johanne, etter at Det Guddommelige Kontor der oppe har bestemt seg for å gi ham ny start i nye omgivelser. Hedmark blir valgt framfor Bagdad og Biri, fordi det er grått og trist, og som det siteres fra salig Skjæraasen: "En kølsvart umulighet".

Selv ser Dionysos annerledes på det, og mener at hedmarkingen har utviklet forståelsen for en del enkle gleder han kan bygge videre på.
Mottakelsen er ikke munter. Hadde han ikke hatt medbrakt fra gudeverdenen i form av to frodige og bedottete menader, som altså er kåte kvinner besatt av Dionysos, ville han nok ha tryglet Zevs om returbillett. Ikke bare er det bikkjekaldt, de forbipasserende er heller ikke spesielt imøtekomne. Absolutt ikke fru Ravneberg, der hun kommer tråkkende forbi i gummistøvler på hjemvei fra Prix, til gardsbruk og mjølkekyr og en voldelig ektemann fra Asker som er så fin på det at han er dis når han banker henne.

Veldig mye mer burde egentlig ikke røpes; noe av det mest gøyale med "Himmelske lyster" er den sprudlende oppfinnsomheten og alt det burleskt uventete etter hvert som historien brettes ut. Likevel: Når Dionysos etter mye motgang endelig treffer på noen som tar vel imot ham, er det i form av tre gjenlevende medlemmer av det lett forsofne dansebandet Bjørn Anders, som stopper i veikrysset for en stille røyk på vei hjem til Gravberget fra spillejobb.

De er et band "uten gagger (gags) og krav", nærmest glade for å få lov til å dra noen låter der noen måtte slippe dem til. En oversett og hundset representant for en avart av kulturen som fintfolk lukker øyne og ører for.
Gjett om det tar seg opp med en guddommelig vokalist? Snart er hele Hedmark et sydende og utagerende utendørs gledeshus, der kvinnfolka løper fra mann og barn og kaster seg i armene på hvem som helst og aller helst Dionysos selv. Alt til det rytmefaste akkompagnementet av de luftigste luftgitarer og den villeste perkusjonist uten trommer observert øst for vannskillet.

En vekkelsesbølge farer over fylket, og det er ikke himmelsk frelse den forkynner...
Dagsrevyen rapporterer til verden utenfor, snart må grensene stenges for at ikke alt skal gå fullstendig av skaftet. Da gjør Dionysos sitt neste trekk.

Hedmark Teater har slått stort på i anledning jubileet. Uten forkleinelse for egne krefter er det ikke hjemmebrent som serveres, men kjøpevarer fra øverste hylle. Stykket er skrevet av nord-odølingen Terje Nordby, merittert forfatter og dramatiker med bakgrunn som Tramteatrets faste tekstforfatter, som seriøs dramatiker med nasjonale og internasjonale priser, og med treffsikre poenger i satireprogrammet "Hallo i uken" på NRKs P2.

Regien er ved Lennart Lidström, svensknorsk regissør og dramatiker med internasjonal bakgrunn. Teatrets egne dyktige fagfolk og håndplukkete frilansere har trukket i og trekker viktige tråder i forestillingen.

"Himmelske lyster" er et framifrå eksempel på ensembleforestillingen, der åtte skuespillere dukker opp i ikke mindre enn 41 (!) store og små roller i løpet av drøye halvannen times hardkjør uten pause.
Lillehamringen Stig-Werner Moe er et funn i hovedrollen. En diabolsk, struttende erotisk sjarmbasse som også gestalter på ypperlig vis den lettere fortumlethet en gresk vingud må føle, hensatt i slike omgivelser. Som Johanne Ravneberg er Anne Nyutstumo; fornuftige Ragna Rekkverk i Tramteatrets Bøljeband-epoke og senere aktiv i AS Dameteater & Søn, usedvanlig velplassert. Hun er hedmarkingen selv – jordnær og tvilende, men viser at under den tilknappete kåpen sitter luftige gevanter og sprelske følelser – bare Dionysos får knappene opp.

Broder John Nyutstumo, Hedmark Teaters foredlete potet, på nivå med Løiten-akevitten, glir ut og inn av åtte roller – en av dem som Dionysos' saksofonspillende sjel. Mesterlig, og må det være lov å bruke resten av min overskredne tilmålte plass på Per Kjelland, med spennvidde fra kontorgud til den forrykende hunden Drillo og snerten mopedsnelle fra Grue. Og på Kjersti Fjeldstad som er hentet fra Oslo og debuterer i Hedmark Teatersammenheng. Blant mange godbiter må det være lov å trekke fram hennes hjelmkledde lederfigur i motstandsbevegelsen AA; Alvorets Allianse. Her er det improvisert på kort tid – for jammen er det ikke en tidligere statsministerfrue fra Bygdøy og Nice som brøyter seg fram i hedmarksnaturen – befridd for sine hofteplager.

Bakom det hele suser ikke bare skogene, men også en tett lydvegg av fengende dansebandlåter, hvorav garantert Frode Berntzen/John Nyutstumos "Det fins et danseband i himmelen" ville gått rett inn på toppen du vet.
Og bare så det er nevnt: Det var denne Dionysos som oppfylte ønsket til kong Midas om at alt han rørte ved, skulle bli til gull. Alle husker hvordan den historien endte, men for Hedmark Teater bør det bety velfylte billettkasser. Premieren fant sted i Hamar i går kveld.
PS: Nå har jeg kjøpt meg billetter til forestillingen i Elverum 21. januar. Dette må oppleves en gang til!

Anmeldt av
Knut Fjeld

Forestillingen er anmeldt på bakgrunn av generalprøven