Ekte dataguru i Trysil-skogen

Som 12-13-åring hadde Hilding Sponberg som hobby å lage elektriske motorer. Han har ei hel kasse av dem stående på hjemmekontoret i 2. etasje på Sponberg.

En av dem er konstruert inni en fyrstikkeske. Han husker at mor hans var ganske forskrekket over oppfinnelsene.

– Motoren gikk så fort at lakken på viklingene smeltet så det røyk som bare det!

Vegen var klar

Saken var klar, han skulle bli ingeniør. Etter realskolen forsvant Hilding fra bygda og kom ikke igjen før han som pensjonist inntok barndomshjemmet oppi lia i Bygderberget sammen med fru Unni. Der rigget han seg til mellom 100 år gamle tømmervegger med datamaskiner, videokonferansesytem og annet teknisk informasjonsutstyr.

Pensjonisttilværelsen ble ikke det han hadde trodd, om han noen gang hadde trodd det.

Hildings arbeidsliv har vært altfor morsomt til at han bare kunne kutte ut. Dessuten var han etterspurt.

Var med på starten

Ingeniørutdanninga tok han i Skottland. Det ble ikke elektronikk, med bygningsteknikk. I seks år var han med på bygging av vannkraftanlegg på Vestlandet og i Nord-Østerdalen.
I 1970 kom han til Høyskolen i Gjøvik, HiG, for å undervise i bygningsteknikk.
Dataalderen var i sin spede begynnelse. Høyskolen skaffet seg tidlig utstyr, og Hilding kastet seg på som den nysgjerrigper han var. (Det er hans eget uttrykk)
Ingeniørene på høyskolen tok dataverktøyet i bruk for egen forskning og utvikling. Kompliserte dimensjonsberegninger som tidligere hadde fylt flere sider i blokka, kunne han plutselig utføre i løpet av minutter på dataskjermen.

Fjernundervisning

– Så kom internettet som gjorde at vi kunne kommunisere. Vi så muligheter for å kunne nå nye målgrupper med undervisningen. Studentene behøvde ikke komme til skolen, vi kunne komme til dem. Trysilprosjektet - hvis du husker det - var et resultat av det kreative miljøet på HiG, foreteller Sponberg.

Så ballet det bare på seg, det fantes ingen grenser lenger. Med begeistring forteller Hilding Sponberg om det forskningsmiljøet han opplevde og prosjektene de utviklet i åra som kom.

– Filosofien er at du skal nå menneskene der de er. Ikke alle har alltid mulighet til å gå på vanlige skoler. «Fjernstudenter» har mindre frafall enn andre studentene og resultatene er minst like gode som ved andre skoler.

Verden åpner seg

Fjernundervisningen skjedde i et samarbeid med Televerkets forkningsinstitutt. Via nettverket som åpnet seg, ble Hilding invitert til internasjonale konferanser over store deler av verden for å fortelle om de norske erfaringene.

Norge fikk gjennom EØS-avtalen tilgang til deltakelse i flere europeiske utdanningsprogrammer. Sakte utviklet det seg det Hilding kaller «partnerskap» - grupper som laget nettbasert undervisning for det europeiske markedet.

Hilding Sponberg blåser ikke opp sin egen betydning, men må innrømme at han har vært en pådriver i høyskolemiljøet. Så ble han også leder av flere prosjekter som skulle komme.

I åtte land

Siden 1992 har han vært engasjert i slike EU-prosjekt, finansiert gjennom et program med et navn som det svinger av; Leonardo da Vinci.

I det prosjektet han arbeider med nå, E-GIS+, heter det, er de ti partnere - universiteter eller organisasjoner - fra åtte forskjellige land i Europa.

EUs krav til søknader, rapportering og evaluering er i seg sjøl omfattende og krever enormt mye arbeid. Hilding sitter med tre fulle ringpermer bare med slike papirer.

30 konferanser

Men prosjektene gir også HiG tilgang på ny kunnskap og nytt undervisningsmateriale. Hilding skriver artikler og lager presentasjonsmateriale. Han har vært på mer enn 30 internasjonale konferanser for å fortelle om prosjektene.

For å avslutte en historie som kunne vært mye lenger: Snart fyller Hilding Sponberg 73 år. For et halvt år siden sa han fra seg sjølve lederansvaret i EU-prosjektet. Så får han se om det blir mer tid til fela og skiene etter 2010. Da skal prosjektet være ferdig.