PÅ VELOCIPED: Sylvi Fredriksen og Leif Nygaard er to av danserne i «Årringer – en skrukkete historie». $BYLINE_ON$Foto: Hans Brox, Hedmark Teater$BYLINE_OFF$

Kjøp bilde

Vektløst i rom, kraftfullt i tid

«Årringer» er ikke som danseforestillinger flest.

Flere nyheter

I hvert fall virket den ikke slik på meg. Jeg ble ikke trist. Over at jeg ikke kan noe om dans.

Derimot glad. Over at det går an å være 28 år som koreograf Ingunn Bekkevoll Tarebø, og allerede ha skjønt så mye av livet. Gjennom fire dansere i 45 minutter vever hun historien om det vektløse møtet i rom – og det kraftfulle i tid. Her settes det statiske bygdelivet fra et hundreår tilbake opp mot nåtiden. Ikke på godt og vondt, og det er noe av forestillingens storhet, men i møtet mellom to epoker, kulturer, levemåter og ikke minst muligheter, i dette brennpunktet lever «Årringer – en skrukkete historie».
Egentlig er dette mye mer enn en «danseforestilling». «Årringer» er et multimedieshow, der ikke minst bruken av lys og bildeprojeksjon smelter sammen med og forsterker selve dansens virkemidler. I sterk og levende kombinasjon med Petter Wiiks suggererende, og iblant nærmest hypnotiske musikk.

«Årringer» er en videreutviklet versjon av Bekkevoll Tarebøs mastergradsoppgave «Skrot & nupereller» vist i Oslo i vår. Dette er hennes første helaftens forestilling; og altså med trygg forankring i hjembygda Stange. Der koreografens oldemor angivelig vandret rundt i kjolen som danseren Sylvi Fredriksen bruker i forestillingen, og den må i parentes bemerket være av det solide slaget.
Her ytres ikke et ord, men snakkes kroppsspråk med store bokstaver. Det går tidvis for seg så støvskyene står av utøverne, i dette kraftfulle møtet mellom fortid og nåtid.
I samtidsdansen er kjønnsrollene endret; hun er han og han iblant hun, og Shabana-løft og det som tyngre er, utføres tilsynelatende uten anstrengelse. Tre kvinnelige og en mannlig danser deltar i forestillingen
Scenerommet er nakent. På to plankevegger projiseres iblant fotografier som er med og setter tonen; tømmerbygningen, slåttefolk, landhandelen, og den tomme låven med en hensatt motorsykkel. De sprøsprakende tonene fra en gammel tutgrammofon går plutselig i klinsj med nåtidens elektroniske rytmer, og så inntar en velociped scenegulvet, elegant og nesten overjordisk uvirkelig manøvrert av Leif Nygaard – som også byr Sylvi Fredriksen på å stå på.
Og så et lite scenografisk pustehull av dimensjoner; en liten danser, en plankevegg og en lyskaster, og dermed et skyggeteater som får tiden til å stå stille. Før veggen forsvinner og blir ei låvebru, og se kva den kan brukes til.
Dans kan jeg fortsatt ikke noe om. Men «Årringer» blir sittende en stund. Hos deg også hvis du lar forestillingen få lov.
Marianne Haugli og Kristina Søetorp er de to øvrige danserne på gulvet, i en forestilling som først og fremst framstår som en ensemble-prestasjon. Marte Ravneng er scenograf, Halldis Hoaas har dramaturgien og Sverre Randin har lysdesignet. Forestillingen vises i Kulturhuset Elvarheim i morgen, i Tynset Kulturhus mandag 25. september og i Rådhus-Teatret i Kongsvinger tirsdag og onsdagen deretter.

 
()