– Han var Birkebeinerkongen

Dufseth kom opprinnelig fra Vang, men ble åmoting på 50-tallet da han giftet seg og flyttet til gårdsbruket Vivelstad Svea, øverst i Åsbygda i Åmot.

Olaf Dufseth var allerede viden kjent skiløper før han kom til Åmot. Han kunne slå i bordet med en åttende plass i kombinert under OL i St. Morris i 1948. I spesiallangrenn klarte han en 17. plass i de samme lekene.
– Jeg hadde nok satset tidligere på langrenn hvis jeg hadde fått velge på nytt, fortalte Dufseth Østlendingen i et intervju som 90-åring.
– Kombinert var det store i ungdomsårene, men jeg var for dårlig til å hoppe. Ja, jeg var egentlig litt redd når det gikk for langt ned i bakken. Det var i sporet jeg hadde min styrke, sa han den gangen.

Olaf var Kongen

Vi som ikke har levd lenge nok, husker Dufseth først og fremst som en stor birkebeiner i tidsrommet fra 1946 til 1990.
– Olaf er selveste Birkebeinerkongen. Jeg har verken glemt de skikkelig gamlekara eller Gunnar Tronsmoen, sier Tore Petter Eng-Øvermo, som har ledet utallige birkebeinerarrangement gjennom årene:
– Olaf var alltid blant de første over fjellet og vanligvis førstemann i mål. I Birkebeinerrennet fikk han betalt for all treningen. Jeg tror bestemt at livet til Dufseth hadde vært fattigere uten turene mellom Rena og Lillehammer, sier Eng-Øvermo.

Under tre timer

I 1982 gikk Olaf Dufseth, som 65-åring, ett av sine aller beste Birkebeinerrenn. Han brukte vel tre timer og tretti minutter på turen over fjellet uten dagens moderne ski og utstyr, og uten cera under skiene:
– Jeg tror nok jeg skulle gått under tre timer med dagens utstyr, om alderen hadde vært på min side, forklarte Olaf Dufseth Østlendingens medarbeider i intervjuet.

Tiden hans den gangen var god nok for merkekravet i samtlige klasser.

For høyt blodtrykk

Karrieren fikk en brå slutt i 1990. Beskjeden fra legen var ikke til å misforstå:
– Blodtrykket ditt er for høyt. Du bør ikke gå Birkebeinerrennet.
– Huff ja, det var for jævlig ikke å få gå lenger. Birkebeinerrennet har vært en så viktig del av livet mitt. Forberedelsene, kameratskapet, spenningen og taktikken. Gleden over å ta inn løpere, nærmest brøyte spor og til slutt komme først i mål, fortalte han Østlendingens lesere.

I ettertid gjennomgikk en hjerteoperasjon.

En formidabel leder

For Gjermund Eggen betyr Olaf Dufseth ekstra mye:
– Han la grunnlaget for den virkelige skikarrieren min og Olaf Dufseth var min første skikkelig trener, forteller Gjermund Eggen.

Trippelmesteren fra Oslo-VM i 1966 møtte Dufseth for første gang under en kretslagssamling foran sesongen 58/59:
– Olaf var en sikker støttespiller som trener for juniorkretslaget til Sør-Østerdal. Vi var mange unge og lovende utøvere, og i 1960 ble Finn Magnar Hagen juniormester. Året etter vant jeg gullmedaljen med broder Jo på bronseplass. Det året var vi fem-seks fra kretsen blant de ti beste. Men treneransvaret hans forsvant da vi kom inn i Garden. Da tilhørte vi "Morgendagens menn" i Skiforbundets regi. Selv om Olaf mistet treningsansvaret, var jeg ofte innom ham på Rena for å få råd og tips. Vi ble riktig gode venner, et vennskap som har vært levende i alle år. Olaf Dufseth var en stille og rolig mann som ikke søkte blest og oppmerksomhet. Han var så mye mer enn Birbeinerkongen. forteller Gjermund Eggen.