– Fallhøyden er stor når du heter Dufseth

35 starter. 35 merker. Og 17 klasseseiere i perioden 1946 til 1990.
– Klart vi er stolt over bestefaren vår. Vi har fått mye oppmerksomhet for etternavnet vårt. Det klinger Birkebeiner-historie rundt Dufseth-navnet. Fallhøyden er stor når du heter Dufseth og skal forsvare familiens ære, smiler Håvard og Christian Dufseth.

Mektig skihistorie

De to sønnesønnene er begge vokst opp i Vangsåsen, men har likevel tilbrakt masse ferier og helger på gårdsbruket Vivelstad Svea, øverst i Åsbygda i Åmot.
Her er de flasket opp med bestefars imponerende premiesamling, mektige skihistorier, idrettslek og kjærlige besteforeldre.
– Vi blir mer og mer glad over å komme på besøk. Vi drar hit nesten hver helg om høsten for å jakte og bruke naturen. Vi har lært mye av å være sammen med bestefar, sier Håvard Dufseth.
Han studerer skogforvaltning ved Landbruksskolen på Ås. Broren Christian holder til på samme studiested, men med naturforvaltning som fag og fordypning.

Langt fram

Brødrene gikk aktivt på ski til 12-13 årsalderen, så ble det en del år med fotball og andre sysler, før skiinteressen våknet igjen. Nå starter Håvard i gruppe tre, mens lillebroren starter i pulje ni.
– Håvard er nok en halvtime raskere enn meg. Men det er langt fram til bestefars prestasjoner, sier Christian.
Begge er mektig imponert når bestefar forteller at han gikk sitt raskeste løp som 65-åring i 1982(!).
Tid: vel tre timer og tretti minutter.
– Det hadde holdt til merke i alle klasser i år. Tenk på bestefars alder, på at det var langt dårligere spor og utstyr i 82. Og dette var lenge før cerapulverets tidsalder, sier Håvard.
– Je trur nok jeg skulle gått under tre timer med dagens utstyr, om alderen hadde vært på min side, forklarer Olaf Dufseth.

Viktig del av livet

Tårene står i øyekroken når han forteller om legens beskjed i 1990. – Blodtrykket ditt er for høyt. Du bør ikke gå Birken.
Senere måtte Olaf Dufseth også hjerteopereres.
– Huff ja, det var for jævlig ikke å få gå lenger. Birkebeinerrennet har vært en så viktig del av livet mitt. Forberedelsene, kameratskapet, spenningen og taktikken. Gleden over å ta inn løpere, nærmest brøyte spor og til slutt komme først i mål.
Sønnesønnene trer støttende til: – Men bestefar, du er like ivrig fortsatt. Du har ringt oss nesten hver helg, og de siste dagene har du tatt kontakt hver dag for å fortelle om vær og føre. Og de siste nettene har du nesten ikke fått sove av nervøsitet.
Olaf Dufseth skakker på hodet, og prøver å trosse den nedsatte hørselen.
– Jo da, jeg kjenner på kroppen når det nærmer seg Birkebeinerrennet, innrømmer han.

Vørterøl og skisprint

Sammen mimres det over iskaldt vørterøl, den tørre lua som alltid ventet på skifte på Dølfjellet, tunge turer over fjellet i all slags vær, på nymotens rubbeski, og skisprintene på fjernsynet.
– Sprint er for stutt til å være langrenn. Fem mila i Kollen; det er kars stykke, det! Og Birkebeinerrennet, selvfølgelig!
Olaf Dufseth er også oppgitt over alle skiløperne som setter bort skiene til smøreeksperter før Birkebeinerrennet.
– En skiløper skal kunne smøre skiene sjøl, sier han med trykk på sjøl.
Selv om helsa ikke er som før, og høyre foten skranter, er Dufseth fortsatt i full vigør. En dag i uka er han aktivt med på Ryslingmoen sammen med andre eldre i kommunen. Ellers tar han gjerne et tak på gården, og Østlendingen må han lese hver dag.

OL-prestasjoner

– Jeg skulle vært ung igjen. Da hadde jeg nok satset tidligere på langrenn, innrømmer 90-åringen.
For det var kombinert som var det store i oppveksten – med åttende plass i OL i St. Morris som beste plassering. Og en 17. plass i langrenn i samme OL.
– Jeg var for dårlig til å hoppe. Ja, jeg var egentlig litt redd når det gikk for langt i bakken. Det var i sporet jeg hadde min styrke. Jeg syns jeg fikk igjen for all treningen i Birkebeinerrennene. Livet hadde vært fattigere uten turene mellom Rena og Lillehammer, sier Olaf Dufseth.
"Klart vi er stolt over beste-faren vår"