Det er lov å være god

– Nei, det har de da ikke?
– Jo. Det forteller jeg alle nye spillere jeg har hatt med meg til Sundet. Jeg stopper oppå Midtskogsberget og peker inn i skogen der Tørberget ligger og sier at alle som kommer derfra, er vinnere, sier Brenden.

Her er det kanskje ikke nødvendig å føye til at Ola Brenden trådte sine første fotballsko i Tørberget sjøl.

Han er glad i den historia om vinnerne på Tørberget. Den forteller han til alle som vil, eller er nødt til, å høre på.

Sjøl rykker trener Brenden nå ned en divisjon med fotballaget Nybergsund IL Trysil, men om han rykker ned, er han ikke det aller minste jekket ned.

Han tar pause som trener, etter ti år. Ofte skjer slikt når lag rykker ned.

Men nedrykket har ingen ting med Brendens trenerkompetanse å gjøre. Han har sjøl bestemt seg for å gi seg som trener.

– Sundet trenger at jeg går inn i det administrative arbeidet, sier han.

– Det blir kanskje godt for dere å roe dere litt i annen divisjon.
– Roe oss? Vi skal opp igjen så fort som mulig – fra neste år. Nå har vi et lite tilløp å gå ut fra etter de fire åra vi har vært i første divisjon. Vi skal bruke den farten og kompetansen det har gitt oss for å komme tilbake til norsk toppfotball, sier Brenden.

Han har strategien klar.

– Vi kan ikke gjøre mange feil. Vi skal trene hardt fra dag én. Vi skal vinne kamper.

– Får dere publikum når dere har rykket ned?
– Nå har vi spilt kamper på søndager klokka seks. Det er for sent i helga for pendlere og hyttefolk, og mange andre også, som vil følge med oss. Nå blir det lørdagskamper, og vi kan få til litt mer sosialt for publikum, etter kampene. Litt pub og slikt, sier Brenden.

Etter hvert er det blitt slik i norsk fotball, nesten uansett divisjon, at det ikke er mulig å verken lese eller uttale navnet på et flertall av spillerne, for de kommer fra hele verden.

Tenk å komme fra hele verden, og bo på hybel i Trysil-skogen.

Det mest eksotiske navnet på Sundet-laget er Sandbuløkken. Det er så norsk som det kan få blitt.

Keeper Yngve Sandbuløkken har forresten vært med i nesten alle Brendens trener-år, men nå har han brukket beinet, så her om dagen kjøpte Sundet en ny keeper.

– Det er veldig til kjøp og salg av spillere nå for tida og fra alle verdens land?
– Drømmen for alle som vil bli gode i fotball, er å spille på Manchester United (Brenden sier bare Manchester, men vi føyer til United for eventuelle uvitende leseres skyld). Da blir Europa et springbrett for ikke-europeiske spillere – Norge og Sundet også. Vi gjør spillere gode, og sender dem videre. Slik er det, og slik skal det være, sier Brenden, og ramser opp fotballspillere som Sundet har sendt videre oppover og utover.

– Men, sier han, – Det gjelder å sette seg oppnåelige mål, sjøl om en har en drøm. Ikke alle kommer på Manchester, sjøl om de drømmer om det. Dette er et budskap jeg særlig prøver å innprente yngre spillere.

Sjøl kom Ola Brenden først til Vålerenga i 1990, deretter til HamKam i 1993, spilte der en sesong, og kom tilbake til Sundet igjen, dit han var brakt som tenåring av Svein Skarpmo i første omgang.

Brenden var god, og ble tidenes toppscorer i Sundet. Men han slet med skader. Det er venstre kneet som har kranglet mest.

Han ga seg som aktiv, og begynte å hjelpe til litt som trener. Fra 2000 var han bare trener, så var han sportssjef et par år med Kai Kristiansen som trener, og siden 2005 har han vært sjef for alt det sportslige i Sundet. Suksessen var fullbrakt da han brakte laget til første divisjon i 2007 og kom til kvartfinalen i cupen samme året.

Brenden aner ikke hvor mange spillere som har spilt eller prøvespilt på Sundet gjennom hans år der, men det er et par hundre i alle fall.

Noen har gitt seg fort, sjøl om de i og for seg har hatt fotballferdighetene.

– Er det spesielt tøft i Sundet?
– Miljøet er tøft og ærlig og rett på sak. Det passer ikke for alle, sier Brenden.

– Men det går fint for en sjølsikker vinnertype fra Tørberget?
– Du, vi bare er slik i Tørberget. Vi hadde en verdensmester, Elin Kristiansen, bare for noen år siden. Og jeg ble god fordi jeg øvde og øvde og øvde fra jeg var smågutt. Nå sier all forskning at man må ha minst tusen timer med fysisk aktivitet i året allerede fra barndommen for å bli toppidrettsutøver. Jeg tror jeg var mer aktiv enn det som unge, både gjennom fotballtrening og annen aktivitet.

Den som trener mye, blir god. Hadde jeg begynt å øve seks–sju timer daglig i sjakk, hadde jeg blitt god i sjakk.
– Jeg har lest et sted at du visstnok skal ha sagt noe om at du var Norges beste avslutter da du var på topp som fotballspiller?
– Jeg var det. Trener Dag Opjordsmoen sa det. Noen mener det er farlig å stikke seg fram og mene at en er god. Det er ikke farlig i det hele tatt, sier Brenden.

Ola Brenden har ikke bare én ring av sjøltillit. Han har flere. Mellom to av dem glimter det i et gyllent halskjede.

For noen år siden lovte Sundet-sponsorer å betale tusen kroner for hver kilo Brenden og Svein Skarpmo, som begge var ganske trinne da, slanket seg.

– Vi dro inn nesten en million kroner. Jeg gikk ned over tjue kilo på tre måneder.

– Var det lavkarbodietter på den tida?
– Det var det, og det var det vi gikk på. Alle kiloene rant på igjen på tre måneder, gliser Brenden.

Hvis noen tror at Brenden kan slappe mer av nå, når han bare skal være sportssjef og ikke trener, må de tro om igjen.

– Jeg får ikke mindre å gjøre, men jeg kan konsentrere meg mer om den ene jobben. Det er mye som skal på plass før sesongslutt. Uti november kan jeg kanskje ta meg en kort ferie, sier Brenden.

Ola Brenden drar ikke til skogs eller fjells når han har fri.

– Jeg har aldri skjønt noe særlig av de naturgreiene. Jeg vil ha sol når jeg har ferie. Av og til lurer jeg på hvorfor vi bor her, sier han, og har Gran Canaria i øynene.

Likevel bor Brenden i Elverum, sammen med samboer Solveig og sønnen Erik, som er 17 og spiller på Sundet.

Elverum har vært et praktisk utgangspunkt, ikke minst i de tjue årene fra 1986 da Ola Brenden først tok lærerutdannelse og senere var lærer på Våler ungdomsskole. Samtidig var han trener og sportssjef i Sundet. Han har reist så å si daglig opp og ned til treningene.

Dette har han drevet med i fem og tjue år. Det har vært et vanvittig løp. Brenden har ikke spart seg.

– Når du er hjemme, hva gjør du da?
– Da ligger jeg på sofaen.

– Og slapper av?
– Ja. Men jeg tenker jo litt fotball, sier Brenden, og etter en pause:
– Jeg tror det er min styrke som trener, at jeg har veldig klare tanker om hvordan vi skal spille for å få resultater, og jeg er veldig opptatt av at klubben skal være slik at folk trives i jobben som fotballspillere. I arbeidet med å finne spillere har jeg nok hatt en viss teft, kombinert med grundige undersøkelser. Jobber en grundig, kan en også ha flaks. Flaks kommer ikke av seg sjøl.

– Din svakeste side som trener, da, hvis du har noen?
– Vi kan hele tida bruke enda mer tid på hver enkelt spiller, ikke bare i sjølve treningsarbeidet, men også gjennom sosiale sammenkomster. Store reiseavstander begrenser mulighetene, sier Brenden, som slett ikke anser det som umulig at han vil komme til å jobbe som trener igjen i framtida.

Eller som noe annet.

– Framtida begynner alltid i morra. Jeg skal holde meg oppdatert som trener. Vi blir stadig testet som trenere på diverse kurs, både i teori og praksis, og det er jeg ikke redd for. Jeg liker å bli prøvd, sier Brenden.

Allerede i høst skal han blant annet en tur til Köln. Brenden suger til seg all lærdom han kan få. Kanskje treffer han Ståle.

– Jeg har et stort kontaktnett i fotballverdenen, og drar en del rundt for å få påfyll for å bli en enda bedre trener. Jeg får også stadig bekreftet at det vi driver med i Sundet, er ganske bra.

– Dette kontaktnettet ditt er det i Europa, eller i hele verden?
– Nei, nå tenkte jeg egentlig på Norge, sier Ola Brenden beskjedent.