Ole Gjems-Onstad skrev torsdag 6. mai at Arbeiderpartiet og AUF misbruker 22. juli, og i samme slengen beviser han hvorfor det er et behov for at vi tar et oppgjør med ekstremisme og holdningene som lå bak angrepet for snart 10 år siden.

La meg starte med å si at vi må huske at ved et hvert terrorangrep er det ulike narrativer, som vi er veldig bevist på, men som det ikke er slettes så sikkert at alle forstår. For det første har vi oss som land, vi ble sammen utsatt for et angrep på vårt styresett og måten vi lever på. Det feige angrepet den regntunge dagen for snart 10 år siden var et angrep på demokratiet vårt og ytringsfriheten vår. For det andre har vi et parti og en bevegelse som sto i sentrum for hatet til gjerningsmannen, som ble angrepet på grunn av hva vi står for og hva vi tror på. For det tredje har vi 325 personer rundt regjeringskvartalet og nesten 600 ungdommer på Utøya som retten mener at befant seg i livsfare. For det fjerde har vi alle de som sitter igjen etter det kalkulerte drapet på 77 personer.

Hvorfor har ikke Arbeiderpartiet tatt et oppgjør selv med den manglende sikkerheten rundt ungdommene på øya spør Gjems-Onstad. Han mener at «Voksne i Arbeiderpartiet hadde selv sikkerhetsvakter, og burde visst bedre. De har hatt mer enn 10 år på å beklage sine feil, men uten å gjøre det.»

Med dette kan det virke som om Gjems-Onstad mener at vi ikke kan arrangere en sommerleir i et politisk ungdomsparti uten et enormt sikkerhetsopplegg. Om ikke det er et godt argument for hvorfor vi må ta et oppgjør med ekstremisme, så vet ikke jeg.

Det Norge vi kjenner, og liker, er preget av høy grad av tillit til institusjoner og mellom folk, og det uavhengig av politisk orientering. Det skal, og må, være mulig for politisk engasjerte ungdommer å samles til et politisk verksted uten å være redde for å bli angrepet eller drept uavhengig av om det er sommerleiren til AUF, Grønn ungdom eller FpU.

Det å benevne ønsket om å ta et oppgjør med ekstremisme og holdningene som lå bak angrepet 22. juli for et forsøk på å begrense ytringsfriheten, virker i beste fall å være et desperat forsøk på en siste mulig utvei for å forhindre det oppgjøret. Ytringsfriheten og demokratiet er to viktige institusjoner som ekstremismen ønsker å fjerne, og et hvert terrorangrep er en bevisst handling som har til hensikt å skremme personer og/eller grupper fra å engasjere seg i demokratiet eller benytte seg av ytringsfriheten.

La meg ta en vei tilbake til dette med tillit, som absolutt er en annen utfordring for ekstremismen. Høy grad av tillit gir lite grobunn for ekstreme verdier og holdninger. Jeg kan forstå at ekstreme krefter ikke ønsker et oppgjør med ekstremisme, fordi det vil gjøre mulighetene for å vokse enda mindre. Den eneste måten ekstreme svar kan vinne frem er ved at det skapes kaos, at det blir uoversiktlig og at den demokratiske stabiliteten vi nyter godt av settes ut av balanse. For, og dette er viktig, det er kun i en slik situasjon at argumentene til ekstremister kan ha den egenskapen at de tilsynelatende virker rasjonelle og fornuftige.

Det å tro at vi en gang for alle har tatt et oppgjør med høyreekstremisme med Nürnbergprosessen er i beste fall ekstremt naivt, i verste fall er det et bevist forsøk på å undergrave de demokratiske institusjonene vi har i dag. Jeg skal ikke tillegge deg en mening her, Gjems-Onstad, men det å si at vi er ferdige med høyreekstremisme fordi vi tok et oppgjør for over 70 år siden, jeg regner med at det for flere virker veldig vagt.

Så hvorfor skal vi ta et oppgjør med ekstremisme og holdningene bak angrepet? Det skal vi gjøre fordi vi ønsker et samfunn hvor vi ikke trenger å leve i frykt for politisk motivert vold. Vi skal ta vare på og videreutvikle demokratiet vårt, som så alt for mange har fått kjenne kostnaden av på kroppen. Det skylder vi både de som har kjempet i hard motvind, de som har ofret livet sitt for troen på demokratiet, de vi har mistet til politisk vold og ekstremisme, og alle de som sitter igjen. Kanskje viktigst av alt så skylder vi alle de som kommer etter oss at vi tar et oppgjør med ekstremisme!

Det er ikke å misbruke 22. juli å ønske og skape et politisk klima der vi kan ha ulike meninger, debattere åpent og stå for ulike synspunkt uten å være redd for å bli meid ned av ekstremister. Det er å forvalte arven etter 22. juli!

John Magne Pedersen Tangen
Overlevende