Under EF-kampen i 1972 kom Arbeiderpartiets partisekretær opp med det famøse slagordet «A-velger er ja-velger». At et parti kunne holde seg med et slikt slagord er en nyttig påminner om at ikke alt var bedre før: Budskapet var jo ganske enkelt at partiet visste best hva deres egne velgere burde mene.

Så ble da heller ikke slagordet noen suksess den gang. Slagordet ble gjenstand for harselas fra en rekke hold. «A-velger er ja-velger, nei-velger står fritt» het et innlegg i avisa Tromsø. «Er vi uønsket i Arbeiderpartiet?»-spurte Ap-medlemmer i Rana. Og i Trønder-Avisa oppsummerte ingen ringere enn Joralf Gjerstad problemet med slagordet: «Det som herr Bye har uteglemt i dette tilfelle, noe som hans fanebærere ikke forstår, er at det innenfor det samme Arbeiderparti er velgere som vil stemme nei».

Av uforståelige årssaker har Arbeiderpartiet i Innlandet bestemt seg for å plukke opp igjen filosofien fra 1972. Etter folkeavstemningen om oppløsning av Innlandet fylke, har fylkestingsgruppa nå bestemt seg for at flertallet i folkeavstemningen ikke skal få avgjøre saken.

Fylkesordfører Even Aleksander Hagen (Ap) uttaler til NRK at «det er eit lite fleirtal for å dele, men vi ser at det er mykje som peiker i andre retninga».

Dét burde fylkespolitikerne i Innlandet tenkt på før de bestemte seg for å legge saken ut til folkeavstemning.

Det finnes sikkert en rekke gode grunner til å ville beholde Innlandet fylke. For det første at det er Stortinget, ikke folkeavstemninger, som vanligvis avgjør den administrative og politiske inndelingen av landet. Og så klart kommunene, næringslivet, fagforeningene og fagmiljøene i fylket burde spørres til råds, og lyttes til.

Men det hjelper ikke. Den uskrevne kontrakten mellom politikere og velgere er - med svært god grunn - at når velgerne spørres direkte til råds, er det velgerne som bestemmer.

I en pressemelding skriver Arbeiderpartiets fylkestingsgruppe at «For å lande på at deling er riktig må folkeavstemminga vektast 100 prosent, og høyringane frå kommunar, organisasjonar og institusjonar vektast 0 prosent og medarbeidarundersøkinga vektast 0 prosent».

For å si det på godt norsk: That’s not how this works, Arbeiderpartiet. En kan like det eller ikke, men har du først sagt A, må du si B. Eller for å si det med Arbeiderpartiets språk: Har du først sagt A, må du si ja - til deling.

At det er bred enighet i Norge om at utfallet av en folkeavstemning skal følges til tross for at den formelt sett bare er rådgivende, er politisk kunnskap på ungdomsskolenivå i Norge. SV og Senterpartiet fikk (med god grunn) kjørt seg kraftig under EU-kampen i 1994, da de ikke ville love at de ville følge utfallet av folkeavstemningen dersom den viste et knapt ja-flertall. Jeg tror ikke SV og Sp ville kommet særlig godt ut av det dersom de overkjørte folkemeningen den gangen.

Det er ellers ganske friskt å være politiker på fylkesnivå - og i et fylke der valgdeltakelsen i sist fylkestingsvalg var 56,6% - og argumentere med at (den digitale) folkeavstemningen har begrenset verdi siden deltakelsen var på «bare» 46,7 prosent. Fylkestingspolitikere pleier jo ellers å være svært så bevisste på at det er de som møter opp og stemmer, som blir hørt.

Men nå ble ikke resultatet det Arbeiderpartiets fylkestingsgruppe ønsket. Dermed tryller de vekk velgernes ønske som i et slags trylletriks. Ta taaa!, roper de, mens de tryller fram alle de andre hensynene som nå må «vektes» mot valgresultatet.

Det vil stå seg særdeles dårlig over tid. Spesielt med tanke på at Innlandet fylke ellers fortjener all ros for å åpne for at sekstenåringer kunne delta i denne folkeavstemningen.

Å også la ungdommen bli hørt i en sak som angår deres framtid, gir folkeavstemningen økt legitimitet. Arbeiderpartiet har imidlertid bestemt seg å benytte anledningen til å gi sekstenåringene i Hedmark og Oppland (sic.) en hardhendt opplæring i hvordan makt egentlig fungerer. Vi hører hva dere sier, og tar det med oss videre i prosessen, er en standardformulering fra politikere når de egentlig overser hva noen mener.

Ungdommens første erfaring med deltakelse i demokratiet i Innlandet blir at de kan avlegge så mange stemmer de vil - men noen andre vet best.

Jeg ønsker dermedpolitikerne i Innlandet fylke all lykke til med å oppfordre unge til å «engasjere seg» og «bruke stemmeretten» i fremtidige valgkampanjer.