Onsdag 19. april 2017. Datoen vil for alltid være risset inn i Annette Grønstads og resten av familiens minne. Yngstemann, han med det store smilet og den varme omsorgen for alle rundt seg, valgte å avslutte livet. Tilbake sto en lamslått familie, og en ring av venner, som skulle prøve å forstå det ufattelige.

– Vi var helt i ørska, og trengte egentlig at noen skapte litt orden i kaoset. Men i stedet ble det overlatt til oss. Riktignok kom det ei dame innom fra kriseteamet, men hun spurte bare flere ganger om hun skulle dra. Vi ante jo ikke hva vi trengte, så vi spurte ikke mer heller. Etter ei stund var det som sa til meg: «Du blir vel godt ivaretatt?» Jeg husker jeg tenkte: «Hva mener du? Hvem skal ta vare på oss?», sier Annette.

Hyller de som kom ubedt

Hun kommer opprinnelig fra Rena, har bodd mesteparten av livet i Elverum, men har nå flyttet til Drøbak. De siste tre årene har vært en berg-og-dal-bane av følelser; sorg og savn. Men også varm takknemlighet overfor familie, gamle og nye modige venner, som orket å stå i det grusomme sammen med dem. De som bare dukket opp på døra ubedt og tok over styringa.

– Det som føles riktig for meg, kan selvfølgelig oppleves helt feil for andre. Folk er forskjellige og alle reagerer på sin måte. Men det som hjalp meg, var å snakke med andre som hadde mistet noen av sine kjære, og å kunne være en støtte for andre som hadde mistet noen. Hjelp til sjølhjelp. Det opprører meg når jeg ser at andre etterlatte blir overlatt til seg sjøl midt i kaoset. De trenger jo hjelp!

Lite hjelp å få

Akkurat slik Annette trengte hjelp for å komme seg igjennom dagene og nettene etter at Adrian August døde. Hennes opplevelse var at det var lite hjelp å få fra det offentlige.

– Jeg har snakket med mange etterlatte, og én ting går igjen: Det er lite eller ingen hjelp å få etter et dødsfall. Jo da, du kan være heldig å få støtte fra et kriseteam de første dagene. Men det er enorme forskjeller mellom kommunene i hvordan dette fungerer.

– Alt er veldig personavhengig og koker ned til hvem som er på jobb akkurat den kvelden eller natta som det skjer noe med en av dine, sier hun.

Hvordan nå ut til flere?

Annette engasjerte seg fort i LEVE, organisasjonen for etterlatte etter sjølmord. Men hun har også venner som har mistet barn av andre årsaker enn sjølmord, og de får dessverre også lite hjelp.

– Jeg har tenkt mye på hva som kan gjøres. Hvordan kan man nå ut til flere? Hvordan gjør man medmennesker, helsevesen og politikere oppmerksom på etterlattes behov?

Da kom tanken på å starte en stiftelse.

Lillebrors minne

– I fjor fikk vi midler fra Kavlifondet, og dermed startet arbeidet med den landsomfattende stiftelsen Lillebrors minne – med omsorg for etterlatte. Formålet er at alle etterlatte må få den hjelpen de trenger, uavhengig av måten våre kjære døde på, sier Annette.

Hun står i spissen for et styre med engasjerte mennesker. Noen med personlige erfaringer, andre med fagkunnskap om temaet. Men alle brenner de for å gjøre en forskjell for andre når det verste skjer.

Helgeseminarer

– Vi fikk midlene til oppstarten 10. september i fjor, på Verdensdagen for sjølmordsforebygging. Nå, ett år etter, bruker vi Verdensdagen som lanseringsdag.

10. september går vi offentlig ut for å hjelpe etterlatte. På grunn av korona-situasjonen venter vi til våren 2021 med å holde fysiske seminarer.

– Men da vil vi holde to åpne helgeseminarer, et for mødre og et for fedre som har mistet barn. Deretter ønsker vi å ha tilsvarende seminarer for søsken, ektefeller, besteforeldre og andre.

Alt ble endret

– Der blir det muligheter for å knytte vennskap og samhold med andre som har opplevd det samme som deg. I tillegg kan du få nyttig info, verktøy og håp om at du kan finne igjen verdien og meningen med livet ditt igjen, sier Annette.

Hun har brukt lang tid på nettopp det sjøl. For hva hadde hun å leve for nå?

– Alt ble endret. Jeg var firebarnsmor, gift og drev min egen butikk. I dag er minstegutten borte, jeg er skilt og butikken er lagt ned. Men det går an å bygge opp et nytt liv, og bli i stand til å leve det nye livet uten den du har mistet.

– Sjøl har jeg et helt nytt liv nå. Visst er det fortsatt dager der jeg synker skikkelig ned i myra igjen. Men ved hjelp av de flotte menneskene rundt meg, finner jeg vegen ut av den igjen, sier Annette.

Kan løfte andre

På mobilen har hun samlet små sitater, bilder og sanger som er med på å løfte henne opp igjen når hun egentlig har mest lyst til å bli liggende.

Nelson Mandelas uttalelse: «Jeg taper aldri. Enten vinner jeg, eller så lærer jeg», er ett av dem. «Du vet aldri hvor sterk du er, før det å være sterk er det eneste valget du har», et annet.

Du og jeg kan da også være en viktig brikke i å løfte dem rundt oss, mener Annette.

– For hvordan oppfører man seg når noen i nærmiljøet mister noen?

– Mange synes det er vanskelig når døden rammer venner, en nabo eller en god kollega. Kanskje er de redde for å si noe feil, eller vet ikke hva de skal si. Men all omsorg varmer. Det vondeste er når folk bare går unna og later som om de ikke ser deg på butikken eller ute på gata.

Trenger åpenhet

– Sjøl blir jeg glad når folk snakker til meg om Adrian August. For meg blir det en anerkjennelse av at han har levd, sier Annette.

Mange takler det nemlig ikke, og unngår heller å nevne Adrian August helt. Å miste et barn er alltid grusomt. Men når det er snakk om et sjølmord, blir det så ekstra tabubelagt. Samtidig er det bare åpenhet som hjelper, har Annette kommet fram til.

Hun har snakket med sjukepleierstudenter ved Høgskolen i Innlandet om sine erfaringer, og delt sin historie i Østlendingen, i tillegg til at hun tar det opp i hverdagssamtalene.

Åpner telefon

– For hvordan skal noen kunne forstå hvordan dette er, hvis ingen forteller hvordan det oppleves?

Og flere samtaler starter nå.

– Vi vil ha en telefon som etterlatte kan ringe til, basert på fagkunnskap og likepersonsprinsippet. Den vil være åpen to ganger i uka, og erstatter ikke de ordinære hjelpetelefonene som er døgnbemannet. Men ofte trenger man bare noen som kan lytte, og det vil vi gjøre. Du skal kunne føle deg hørt og sett av noen som skjønner. Vi vil også gi ut en lettlestbok til trøst og sjølhjelp, arrangere felles gåturer og skape lokale møteplasser.

– Stiftelsen Lillebrors minne vil også arrangere foredrag og jobbe med sjølmordsforebygging. Vi søker om midler for å kunne holde Vivat-kurset «Førstehjelp ved sjølmordsfare» for så mange som mulig framover.

– Men skal vi virkelig være til hjelp, må vi også lytte til de etterlatte for å høre hva de ønsker. Vi kommer derfor til å begynne med dette, så få vi utvide etter hvert, smiler Annette, og innser at hun har snakket både på inn- og utpust en stund nå.

Stor engasjement

Hun har stått på langt ut i nattetimene for å få alt klart til lanseringen. Den markeres med et gratis arrangement i Drøbak 10. september, der det blant annet blir informasjon, gode råd om sorgarbeid, deling av historier og erfaringer, musikk og felles middag for alle som ønsker det. De har også søkt om å få tenne 674 lys for dem som tok sitt eget liv i 2018, og håper de får lov.

– Du har et stort engasjement for dette?

– Ja. Men alt jeg har gjort, har jeg gjort for å overleve sjøl. Jeg brukte lang tid på å skjønne at det gikk an å leve videre uten Adrian August. Jeg måtte bestemme meg for å leve. Og da vil jeg bruke tida på å gjøre det jeg kan for andre.

Drømmen er et senter

– Hva er drømmen din i forhold til Lillebrors minne?

– Åh, det er langt fram dit, altså! Men min drøm er å få til et senter som etterlatte kan komme til og være noen dager for en time out. Der du får tilbud om samtaler, du går til dekket bord og det er fin natur rundt som innbyr til trivelige turer. Der skal det være godt å være.

– Men før vi kommer dit, skal vi hjelpe så mange som mulig til å se at livet kan få mening igjen. Det er lov å skje gode ting med folk som har hatt det fælt også.