Forkynnelse i norsk skole er forbudt fra1969

Artikkelen er over 14 år gammel
DEL

Etter uttalelser til VG om at det ikke er tillatt med bønn og salmesang i skolen, har kunnskapsminister Øystein Djupedal høstet storm. Etter min oppfatning har kunnskapsminister Djupedal med dette utsagnet bare gått videre på den veien som undervisningsminister Kristin Clemet begynte å tråkke opp etter FN-kritikken av KRL-faget kom høsten 2004. I departementets rundskriv F-02-05 heter det krystallklart at «Religionsutøvelse skal ikke være en del av KRL-faget eller skolens undervisning».
Med denne bakgrunnen handler dette om en statsråd som vil håndheve det lov- og regelverk som allerede har eksistert i mange år, og som er vedtatt av stortingsflertallet. Det var den forrige undervisningsministeren Kristin Clemet og Bondevik-regjeringen som begynte innskjerpingen av lover og regler på dette området etter at Norge fikk kritikk fra FNs menneskerettighetskomité i KRL-saken. Da finner jeg det uanstendig at KrF og andre nå kritiserer Djupedal for det Bondevik-regjeringen allerede hadde startet.
Statsråd Clemet oppsummerte følgende tiltak etter FN-kritikken i rundskrivet fra februar i pkt 4: «Læreplanen endres slik at det blir et tydeligere skille mellom elementer som kan oppfattes som religiøs utøvelse og elementer som ikke kan det». Jeg mener det kan virke som om politikere og kristne aktivister har glemt at Norge ble kritisert for brudd på FN-konvensjonen om sosial- og politiske rettigheter. I art. 18 nr. 4 i denne konvensjonen lyder det bl.a.: «4. Konvensjonspartene forplikter seg til å respektere foreldres, og i tilfelle vergers, frihet til å sørge for sine barns religiøse og moralske oppdragelse i samsvar med deres egen overbevisning.»
Etter min og mitt forbunds mening gjorde departementet under statsråd Kristin Clemet ikke mange nok endringer av religionsundervisningen etter FN-kritikken, men hun understreket i det minste at «Ansvaret for barnas religiøse og livssynsmessige oppdragelse ligger i hjemmene».
Gjennom mange år som aktiv på høyeste nivå i Human-Etisk Forbund har jeg og ledelsen ellers bedt departementet gjøre klart at det ikke er lov til å drive forkynnende virksomhet i skolen. Dette har i prinsippet vært «forbudt» siden 1969 da kristendomsundervisningen sluttet å være dåpsopplæring, men myndighetene har vegret seg for å innskjerpe dette faktum til tross for utallige henvendelser fra oss og fra enkeltmedlemmer av forbundet. Etter kritikken fra FNs menneskerettighetskomité har man heldigvis skjønt at noe måtte gjøres. Kunnskapsminister Øystein Djupedal gjør ikke annet enn å videreføre den påbegynte og helt nødvendige innskjerpingen som Clemet begynte sommeren 2005.
Nå får vi igjen repetert at bønn og salmesang ikke skader noen. Det er slik jeg ser det, alvorlig når slikt kommer fra lærere og rektorer. Dermed demonstrerer de at de ikke har skjønt alvoret i livssynsfriheten. Dette handler om diskriminering av minoriteter ved å utsette dem for en uønsket påvirkning man har en grunnleggende rett til å være fritatt fra.
Høyesterett har fastslått at det ikke er anledning til å drive med aktiviteter som er «egnet til å påvirke» elevene til å bli kristne eller religiøse i videste forstand. Selvsagt er bønn, salmesang og skolegudstjenester egnet til å påvirke elevene i en bestemt trosretning. Den norske kirke definerer gudstjeneste slik: «Gudstjenesten er altså ikke noe man overværer, hører på eller er til stede ved. Det er noe man gjør», kan vi lese på Kirken.no. Bønn, salmesang og kirkegang har folk full anledning til å drive med, men utenfor skolestua og utenfor skoletiden. Bare da kan den offentlige skolen bli en virkelig fellesskole.
Det er gledelig at stadig flere innenfor Den norske kirke, blant annet biskop Laila Riksaasen Dahl, har skjønt at forkynnende aktivitet ikke hører hjemme på en felles arena som det skolen er. Dette gir håp om at en bred allianse av forskjellige tros- og livssynssamfunn kan bidra til det likeverd for livssyn vi trenger fra statens side i det livssynsmangfoldige Norge. Djupedal er på parti med denne alliansen og fortjener honnør og støtte for sin prinsipielle markering.
Ole Peder Kjeldstadli

Artikkeltags