Østlendingens sak om bygdejenta Signe Oline Nygård fra Østby, som ble multimillionærfrue i New York, er spennende, historisk verdifull og oppløftende lesning. Sakene vi har lagd om det konfliktfylte arveoppgjøret er alt anna enn oppløftende. Det er gjennomført trist.

Signe Oline dro fra Trysil til Oslo. Bygdejenta ble raskt en moderne bydame, som jobba som såkalt «skjønnhetsekspert». I hovedstaden møtte hun bygdegutten Egil Nygård, som ble hennes mann. Måløy-mannen visste også å slå seg opp. Sjøkapteinen og kona tilbragte flere år til sjøs før de i 1969 flytta til Staten Island i New York, der han ble leder i Høegh-rederiet. Paret bygde opp en formue. Da Nygård døde i 2004 valgte den barnløse Oline å flytte hjem til Trysil, der hun levde et tilsynelatende tilbaketrukket liv i leiligheta si i Innbygda.

Les også

Slektstreff i retten: Kampen om tante Signes millioner

Da Signe Oline døde i fjor starta en bitter arvestrid. Hun etterlot fire testamenter. Kampen har gått på hvilket som er gyldig. Noen viser at flere slektninger skulle begunstiges, et annet viste at en niese var hovedarving. I forrige uke vedtok retten at den påståtte hovedarvingens testament ikke var gyldig. Retten konkluderte med at arven skal deles likt mellom etterkommerne. Saken kan ankes, men det er nesten å håpe at rettsvesenet slipper nok en runde.

Dette er en unik historie, men temaet er dessverre allment. Et menneske dør, og det blir strid om penger og eiendeler. Det ender for ofte med splitting av familier. Neppe en utgang avdøde ønsker seg.

At slikt ender i rettsapparatet er trist, sjøl om man skal ha respekt for at folk vil ha sin rettmessige arv. Det vi alle kan lære av er å snakke med pårørende om hvordan vi ønsker å fordele arven. Sette opp ett tydelig testamente. Slik at arv blir som det er ment – et rettmessig gode.