Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Ordfører Einar Busterud sier at Fylkesmannens høringsuttalelse til trasevalg i Hamar «med respekt å melde er tull». Det oser jo ikke respekt av en slik uttalelse. Det hadde muligens vært klokere av Busterud å håndtere en høringsuttalelse fra Fylkesmannen med respekt og ikke med flåseri. Mange kan oppfatte dette slik at ordfører i Hamar mener fylkesmannen nærmest må betraktes som en tulling i denne sammenheng. BBL fikk 36,4 % i kommunevalget i 2019 som utgjorde 3764 stemmer. Dette er folk som av ulike grunner har heiet fram Busterud og BBL til 14 representanter i kommunestyret. I ordførermålinger fikk Busterud mange stemmer fra folk som stemte andre partier og ut fra målingen i mai 2019 ville 47 % Hamarsinger ha Einar Busterud som kommunens fremste tillitsperson. Dette til tross for at Busterud i flere år, sakte men sikkert, har manøvrert seg inn i en rolle der kun hans eget ekkokammer i BBL og i ulike aksjonsgrupper klapper høylytt til hans mange utspill. I en regionsammenheng framstår byens politiske elite som lite samlende med oppblåste vurderinger og fokus kun på egne interesser.
Jeg har problemer med å forstå at nær halvdelen av Hamarborgere mener at Fylkesmann i Innlandet, Knut Storberget, skal omtales med null respekt, kun av den enkle grunn at ordføreren er uenig med fylkesmannen i sak. Det er trolig på tide å se "prosjektet BBL" i samtidens perspektiv, der store utfordringer står i kø for å bli løst. Einar Busterud har lagt all prestisje i to store prosjekter: Dobbeltspor i øst og hovedsykehus på Hamar. Mye kan tyde på at dette er taperprosjekter, og at Hamar kommunes interesser i det lange løp vil tape stort om denne strategien får råde grunnen fram til virkeligheten slår inn over oss alle. Når et siste forsvar for egne meninger er å omtale nasjonale samfunnsinstitusjoner som bedriver tullprat, er det vel på tide å vurdere om BBLs bidrag til utviklingen i Hamar har utspilt sin rolle.
I sitt vesen er det som nå skjer en ideologisk kollaps i Hamar som føyer seg inn i den historie som skrives i det øvrige Europa. Kampen mot byråkrati og elite som overstyrer lokale krefter og krav om kommunal selvstyresrett bidrar bare til at debatten ruller og går på feil premisser.
Alle som vil se må ha oppdaget at Hamars involvering i jernbaneprosessen har ført til store forbedringer både i øst og vest. Men det har aldri ligget i kortene at Hamar alene skulle kunne få gjennomslag for sin vurdering av hvordan de nasjonale føringene skal forstås eller på egen hånd bestemme over hvordan nasjonen Norge skal bruke alle milliardene som skal til for å få dobbeltsporet opp og fram og et hovedsykehus bygget i Innlandet.
Meningsmålinger om trasé og hovedsykehus vil med stor sannsynlighet vise at folk i Hamar har et realistisk forhold til nasjonale føringer for milliardprosjekter. Nå spilles siste akt i det jeg oppfatter som Busteruds eget teaterstykke, og snart er det teppefall. Det er all grunn til å tro at anmeldelsene i etterkant ikke vil bli nådige. Hamar kan ikke møte framtidens utfordringer ved «å være seg selv nok», men finne gode løsninger sammen med nasjonale og regionale myndigheter.