(Moss Avis) På 1960- og 70-tallet vokser Lilli Ann Eikrem opp i en liten kommune i Møre og Romsdal. Eide er ei lita bygd med noen få tusen innbyggere. Lilli Ann bor sammen med mor, søster og lillebror, mens faren er ute på sjøen.

En dag blir deres egen mor og bror funnet død. Moren har tatt livet av seg selv og broren deres. Faren måtte avbryte arbeidet på sjøen, og ta vare på sine to døtre.

En dag går faren ut i skogen og tar livet sitt. Jentene er da 13 og 14 år. Bygda tar hånd om de to, og særlig tanter og onkler er de som stiller opp for søstrene.

Landet Rundt

Landet Rundt skal speile de beste artiklene fra de andre Amedia-avisene i Norge. Østlendingen legger ut flere saker for å gi våre lesere et innblikk i nyheter, hendelser og kuriøse saker fra Landet Rundt. Derfor finner du kanskje en sak fra Tromsø, Gjøvik eller Fredrikstad på Østlendingen.no.

Lilli Ann distanserer seg fra det som skjedde. Hun flytter til Trondheim og utdanner seg som fengselsbetjent. Fortiden snakker hun ikke noe om.

Etter hun er ferdig utdannet flytter Lilli Ann til Oslo. Hun begynner å jobbe i Oslo fengsel. I 1999 jobber også Roy Kristensen i Oslo fengsel. Han har jobbet mange år i kriminalomsorgen, har to sønner og er skilt.

En dag møter han fengselsbetjent og kollega Lilli Ann. De blir forelsket og flytter sammen til Moss. Roy begynner å jobbe som brannmann i Moss, og Lilli Ann får jobb på advokatkontoret Elden. I 2003 får de sønnen Fredrik sammen.

– Hun fortalte sjelden om det som skjedde da hun vokste opp i Eide. Først etter vi gikk fra hverandre begynte hun å bli mer åpen om det, forteller Roy.

I 2011 skiller Roy og Lilli Ann lag, men de forblir gode venner.

Vi møter Roy hjemme på Ørejordet. Han har forberedt seg godt på det han skal snakke om. Roy har sin arbeidsplass på Moss brannstasjon, men også byens brannmenn har dager med hjemmekontor.

Stearinlysene er tent, og han har laget en presentasjon om det han skal snakke om. De som kjenner Roy vil nok beskrive han som en meget sindig og rolig mann. Ingenting er overlatt til tilfeldigheter. Det er også inntrykket journalister sitter med etter å ha vært i kontakt med den erfarne brannmannen ute i felt på hendelser i distriktet.

Nå ønsker han å være med å sette fokus på psykisk helse, selv om det betyr at han må snakke om noe som fortsatt er veldig vondt å snakke om.

– Det kommer nok til å bli en del følelser, men det får det bare bli, advarer han før han setter i gang med historien. Og den får han lov til å fortelle uavbrutt.

_________________________________________________

De siste ti årene har det blitt varslet om 62 selvmord ved psykiatrisk avdeling på Sykehuset Østfold.

Helsetilsynet frykter at flere vil komme til å ta livet sitt mens de er under Sykehuset Østfolds oppfølging, skriver de i en tilsynsrapport etter at de gransket sykehuset etter ett av selvmordene.

Tilsyn helt tilbake til 2000-tallet viser at det er flere av de samme feilene som gjentar seg år etter år.

De første tegnene

New York! Lilli Ann skal sammen med en venninne reise til den amerikanske storstaden. Hun fyller 50 år og har funnet ut at hun vil feire i «The Big Apple.»

Dagen før hun reiser får Roy en innkommende telefonsamtale. På mobilen hans står det at det er Lilli Ann som ringer. De bor begge på Ørejordet, og det er bare et steinkast mellom dem. De har vært skilt i fem år, men er fortsatt gode venner. De deler på å ha ansvar for sønnen Fredrik.

– Hun forteller meg at hun er psykisk nede og ikke vil dra. Jeg reiser hjem til henne og hjelper til med pakking og snakker henne opp.

Lilli Ann kommer seg til New York, men fra denne dagen blir hun bare dårligere og dårligere psykisk. Venninnen har fortalt i ettertid at reisen ikke gikk særlig bra.

Selv foreslår hun DPS. Spesialistene der mener hun er så dårlig at de må lage et opplegg for henne.

– De beskriver henne som alvorlig depressiv, men mener at det ikke er noen fare for at hun skal ta selvmord. Denne perioden er det inn og ut med frivillige innleggelser, forteller Roy.

I midten av oktober 2016 blir hun enda dårligere. Hun klarer ikke ta vare på seg selv eller sin egen sønn.

– Til meg sier Lilli Ann at hun føler hun har mistet kontrollen på sitt eget liv.

DPS Moss tar henne imot. Ifølge vurderingene som ansatte på sykehuset har gjort mener de at hun er paranoid.

– Å se hvordan hun var og hadde det i denne perioden var helt fryktelig. Hun var psykotisk og klarte ikke forholde seg til virkeligheten, forteller Roy.

Hun ringer til Roy og Fredrik hele tiden. Fra sitt rom på DPS frykter hun at noen skal skade sønnen deres.

– Eneste hun var opptatt av var sin egen sykdom, og at noen var ute etter henne og Fredrik.

I slutten av oktober blir hun tvangsinnlagt på psykiatrisk avdeling på Kalnes. Mobil og datamaskin blir hun fratatt, og sykehuset begynner å skjerme eksmann Roy og sønnen.

– Den dagen kjørte jeg til Kalnes og forsøkte å roe henne ned, men hun hadde ikke sovet på tre døgn og var veldig psykotisk. Denne perioden valgte jeg å ikke ta med Fredrik på besøk til henne, mens jeg selv besøkte henne annenhver dag.

Fredrik sier at det tøffeste var å oppleve moren bli så syk at hun ikke klarte å ta vare på seg selv.

– Helt frem til hun ble syk hadde hun vært en trygg person som alltid passet på meg og gjorde alt for meg, så det var vondt å oppleve at hun lenger ikke klarte å forstå det som skjedde rundt henne, sier han.

Selvmord i psykiatrien

I fjor publiserte Moss Avis en rekke saker hvor vi satte fokus på psykisk helsevern. Gjennom en kartlegging fant vi ut at Sykehuset Østfold har fått kritikk i 14 av 20 tilsynssaker etter selvmord og selvmordsforsøk. Statens helsetilsyn er også bekymret over antallet som har tatt livet sitt mens de har vært under Sykehuset Østfolds oppfølging.

Tilsynsmyndigheten mener at helseforetakene lærer for lite av sine egne feil.

Nå ønsker vi å løfte saken politisk for å høre hva politikerne vil gjøre for å forbedre situasjonen.

– Vil kun leve et normalt liv

Elektrosjokkbehandling gjør at Lilli Ann blir akutt bedre. Hun fremstår uten psykotiske symptomer, og benekter selv at hun har slitt denne perioden.

Bedringen er kun midlertidig.

– 17. november, på bursdagen hennes, tar jeg med meg Fredrik og besøker henne. Vi har med oss kake og gave, men det blir bare et fryktelig tragisk besøk. Hun forholder seg ikke til oss, kake eller at hun har bursdag. Vi avbryter besøket og reiser hjem, sier Roy.

Noen dager senere forsøker hun å ta livet sitt på Kalnes. Etter forsøket får hun kontinuerlig oppfølging.

– Hun forteller til meg at hun bare vil hjem og leve sitt eget liv og ta vare på Fredrik.

Sykehuset ser hvor dårlig hun er. De blir enige med Roy, som nå er hennes nærmeste omsorgsperson, om at han skal varsles hver gang hun får innvilget permisjon.

26. november får hun seks timer permisjon til å være med Fredrik.

– Jeg hentet henne. Hun har bestandig vært glad i Alby, så vi gikk tur der ute. Det var en fin tur, med en nydelig solnedgang. Igjen sa hun at hun bare ønsket å bli frisk og leve et normalt liv.

Noen dager senere får hun innvilget nok en permisjon, denne gang for å være med ei venninne.

– Jeg ble ikke varslet om dette. Besøket gikk fryktelig dårlig.

– Da jeg kommer hjem til henne finner jeg henne på gulvet i fosterstilling. Hun har forsøkt å ta livet sitt. Jeg kjører henne til akuttmottaket på sykehuset. Overfor legene benekter hun for selvmordsforsøket.

Rykket til selvmordet

1. desember 2016 ringer Lilli Ann til Roy. Hun sier hun har fått permisjon til å reise til en frisør i Oslo.

– Dette reagerte jeg på, og syntes det var veldig merkelig med tanke på hvordan den forrige permisjonen gikk, og i tillegg skulle jeg bli varslet av sykehuset når hun fikk innvilget permisjon, forklarer Roy.

Han får en dårlig magefølelse. Det samme gjør Fredrik, som blir hjemme fra skolen denne dagen fordi han har vondt i magen.

Roy reiser på jobb. Han kjører brannvesenets innsatsleder-bil. Ikke en av de store brannbilene, men en mindre bil som brannvesenets innsatsleder kjører.

Han svinger bortom leiligheten til Lilli Ann for å ta inn posten. Bilen hennes er borte, noe han tenker er merkelig. Tidligere har bilen blitt lånt bort til ei venninne, så det kunne være grunnen også denne dagen.

Etter å ha hentet posten setter han seg i bilen i retning Meny for å kjøpe noe godt til lunsj til Fredrik som er hjemme syk.

– Akkurat idet jeg har satt føttene mine i butikken får jeg et utkall på på nødnettradioen om at det har skjedd en trafikkulykke på E6.

Roy må ta seg lengre pauser mellom setningene nå.

– Jeg satte meg i bilen, slo på blålysene og kjørte utrykning mot Vestby. Akkurat hva jeg tenkte da husker jeg ikke, men jeg visste at det kom til å stå en svart Toyota Prius ved ulykkesstedet. Jeg visste at det var Lilli Ann, forteller han.

Han parkerer bilen, og går med tunge steg mot ulykkesstedet. Som brannmann i en årrekke har han vært på mange ulykker, sett mye fælt og snakket med mange pårørende.

– Jeg husker utrykningslederen kom mot meg for å gi meg en situasjonsrapport. Da svarte jeg: Jeg vet hva som har skjedd. Det er mammaen til Fredrik.

Roy ser etter henne, hans tidligere kone. Men heldigvis ser han ingenting. Innsatslederen, en politimann han kjenner godt fra før, tar han med inn i en av politiets biler for å snakke.

– Da fortalte jeg hvem dette var og historien hennes. Han sa da at «jeg tror ikke du skal være her.» Utrykningslederen blir så med meg i bilen og vi kjører tilbake til brannstasjonen.

Brannklærne blir byttet ut med sivile. Han reiser hjem til Fredrik.

– Fredrik ligger fortsatt i senga. Jeg merker at han våkner, og jeg forteller det som har skjedd. At moren hans er død, og hvordan hun har gjort det. Han begynner å gråte, forteller Roy.

Han og Fredrik ligger og snakker hele natta. Klokken 04.00 snur Fredrik seg mot faren sin:

– Nå er klumpen i magen min borte.

En klump som han har hatt i flere måneder.

Stiller spørsmål ved sykehusets rutine

Roy og familien ønsker å være åpne om historien til Lilli Ann fordi de mener psykisk helse er et tema det er viktig å snakke åpent om.

– Folk skal ikke gremme seg over at man har psykisk syke mennesker i familien sin. Mange har det, og åpenhet rundt dette er viktig. Det er også en vanskelig kamp for pårørende, så hvis det hjelper at man er flere som snakker om det så er det kjempeviktig, mener Roy.

Sønnen Fredrik utdanner seg til å bli feier. Han mener morens selvmord har formet han som menneske.

– Jeg tror jeg har blitt mye flinkere til å fortelle og vise de rundt meg hvor mye de betyr for meg. Mammas selvmord viste jo for min del at hvem som helst kan gå rundt og bære på vanskelige tanker uten at det kanskje ser sånn ut, sier Fredrik.

Statens helsetilsyn ble av Sykehuset Østfold varslet om selvmordet til Lilli Ann. I et svar til sykehuset skriver de at det ikke virker til å være nødvendig med videre tilsynsmessig oppfølging av saken.

Etter selvmordet ringte Roy til sykehuset for å konfrontere dem med at de ikke hadde varslet han om permisjonen hennes slik de hadde blitt enige om.

– Hadde jeg blitt varslet ville jeg nok ha kjørt og hentet henne, og det er ikke sikkert historien hadde endt slik.

Han tror de ansatte på sykehuset gjør det de kan, men at systemet er feil.

– Kanskje må man ha flere spesialister som er flinkere på denne typen sykdom. For det er en sykdom, poengterer han.

Hver gang Moss brannstasjon ansetter nye mennesker forteller Roy historien til Lilli Ann. Hendelsen har formet Roy som brannmann.

– Jeg har fått et annet syn på pårørende og hvordan man forholder seg til dem. Og psykiatri; man får mye mer forståelse for menneskene som sliter psykisk. Det er også det jeg ønsker å oppnå når jeg forteller historien til de nyansatte på jobben. At det skal være enklere å snakke om temaet, og få en forståelse for mye av det vi kommer oppi på jobben.

– Vi ser mye fælt i vårt yrke, og det er viktig å kunne snakke om det, sier Roy.

Sykehuset Østfolds tilsvar kan du lese nederst i saken.

– Opprørende å lese

– Det er opprørende å lese sakene dere har skrevet. Man kan tenke for seg selv hvor bekymret man er som pårørende til noen som er syke.

Det sier stortingspolitiker Sandra Bruflot (H). Hun er engasjert i psykisk helsevern og sitter også i helse- og omsorgskomiteen på Stortinget.

– Brekker man et bein eller det er noe tydelig fysisk galt så får du hjelp raskt. Slik må det være hvis man har psykiske problemer også. Disse pasientene har 15-20 år kortere levetid enn resten av befolkningen. Det kan vi ikke akseptere. Selvmord er en av hovedforklaringene på nettopp det.

Hun mener det blir rart å snakke om et godt helsetilbud uten å snakke om psykisk helsevern.

– Det kan skje feil, og kanskje er det ikke mulig å unngå selvmord i psykisk helsevern. Da må vi hvert fall bruke tilsyn og avvik til å lære og forbedre tjenestene, slik at det ikke skjer igjen. Vi vet at det ligger en stor risiko i overgangene mellom sykehusene, DPS og kommunen. Risikoen for at det skjer feil er større da, og selvmordsrisikoen hos en pasient øker ved overgang til nytt sted eller ved utskrivelse. Det må vi ha økt oppmerksomhet rundt, mener Høyre-politikeren

Helseministeren lover økt satsing

– Vi har tenkt til å utdanne mer helsepersonell til det behovet som finnes også i psykisk helsevern, og så har vi tenkt å levere en opptrappingsplan til hele feltet, alt fra lavterskel psykisk helse til de som trenger langvarig døgnbehandling, sier helseminister Ingvild Kjerkol (Ap) til Moss Avis.

– Dette vil vi allerede se et avtrykk av i neste års budsjett, og det jobber vi kontinuerlig for. Vi venter ikke, vi har allerede i årets sykehusbudsjett vridd prioriteringen mot psykisk helsevern, men også styrket kommunene og muligheten til å opprette lavterskeltilbud, forklarer Kjerkol.

– Alltid en risiko for at det kan gå galt

Klinikksjef psykisk helsevern og rusbehandling på Sykehuset Østfold, Andreas Joner, sier det alltid er sterkt å lese historier om selvmord.

– Selvmord er dypt tragiske hendelser og forferdelig for de pårørende som står igjen. I denne saken konkluderte Statens helsetilsyn med at det ikke var grunnlag for videre tilsyn. Det betyr at de ikke så noe grunnlag for å anta at den behandlingen og oppfølgingen som er gitt har avveket fra god praksis, skriver Joner i et svar til Moss Avis på epost.

Videre sier han at selvmordsrisikovurderinger gjøres flere ganger i et behandlingsforløp med alle pasienter i deres avdeling.

– Forskning viser imidlertid at disse vurderingene dessverre har liten evne til å forutse selvmord på enkeltindividnivå. Til tross for at det brukes masse ressurser på opplæring og kompetanseheving på dette området, er det fortsatt en risiko for at det kan gå galt. Vi i Sykehuset Østfold jobber hele tiden med å bli så gode som over hode mulig på dette svært vanskelig fagfeltet, tilføyer klinikksjefen.

– Jeg synes det er gledelig å høre at politikerne vil styrke psykisk helsevern og rusbehandling. Det fortjener virkelig pasienter og pårørende. Imidlertid har den politiske intensjonen vært der en stund uten at vi som jobber i feltet har erfart et reelt løft. En styrking bør derfor skje i form av øremerkede midler til psykisk helsevern i både kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten, er han tydelig på.