Forrige søndag var vi i Oslo, min mann, min datter og jeg. For å holde et innlegg på et seminar arrangert av Norsk Hjemmeundervisningsforbund NHUF. Over 60 personer fant det interessant å høre om hjemmeundervisning. Christian Beck og Svein Vestre, fra UiO, holdt sine foredrag sett med pedagogikk-professor-blikk, mens 8 av oss snakket om våre erfaringer med HU, på godt og vondt.

Mange påstår at det i Norge er skoleplikt. Men det er feil, det er UNDERVISNINGSPLIKT. Ingen plikter å møte opp på skolen, men barn har plikt til grunnskoleopplæring. Opplæringsloven § 2-1 sier at denne plikten kan «ivaretakast gjennom offentleg grunnskoleopplæring eller gjennom anna, tilsvarande opplæring», som privat skole eller hjemmeundervisning. Om foreldrene bestemmer seg for hjemmeundervisning, sender de bare en melding til skolekontoret om at barnet tas ut av skolen. Etter dette har kommunen ansvaret for å føre tilsyn med hjemmeundervisningen, ved å oppnevne en tilsynsfører.

Noen kommuner bruker faste tilsynsførere, som her i Elverum er en ansatt på skolekontoret. Hjemmeskole er en lovlig, og for noen den beste måten å gi ungene opplæring som er «tilpassa evnene og føresetnadene hjå den enkelte eleven», slik loven krever. Men dessverre er det kommuner som tvinger gjennom bruken av tilsynsførere som ikke respekterer at hjemmeundervisning er et alternativ, og som stadig leter etter muligheter for å få stoppet det. Noen kommuner bruker sågar rektor på den lokale skolen der ungene sokner til, som tilsynsfører. Dette fører ofte til mye rart, ikke minst der foreldrene har tatt ungene ut av skolen pga samarbeidsproblemer med nettopp lokalskolen. Det beste er derfor at kommunen og foreldre kan enes om hvem de ønsker som slik tilsynsfører.

Jeg har hatt hjemmeskole for 3 av mine barn i perioder, alle i ungdomskolen. Noen fanatisk hjemmeunderviser er jeg ikke, men når ungene blir mobbet av elever eller lærere, og rektor nekter å gjøre noe med det, da plikter jeg å gjøre noe. I Barnelovens § 30 står det at foreldre skal se til at barna «ikkje bli utsett for vald eller på anna vis bli handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare». Da blir valget her å ta ungene ut av skolen og undervise dem selv. Bytte av skole hjelper sjelden, fordi rektorer har en lei tendens til å sende informasjonen om disse «vanskelige foreldrene» og «vår bekymring for barnet» med videre på lasset til neste skole, og da er vi jo like langt.

Hos oss handlet det også om barn som ikke har møtt noen forståelse for sine «særlige behov» i skolen, verken av lærere eller av rektor. Dette selv om flere kommunale pedagogisk-psykologisk tjenester, PPT, har testet ungene og funnet at de har langt høyere IQ enn gjennomsnittet, og derfor trenger tilrettelagt undervisning tilpasset diagnosen «evnerike barn». Det har i årenes løp vært et fåtall lærere og rektorer som har vist noen forståelse for dette, ei heller har de villet lære om emnet. Angripe foreldre og elever med allverdens påstander og «bekymringer» synes å være en kollektiv handlemåte. Erfaring vi har etter å ha hjulpet utallige foreldre og barn i slike saker rundt om i Norge, samt helgens seminar, viser at vi ikke er alene om å bli møtt på denne måten. Det er ikke grenser for den kreativiteten de fremviser for å lage problemer for hjemmeundervisere, ikke minst ved å angripe foreldrenes omsorgsevne og ungenes sosiale ferdigheter. Om de ikke har vært bekymret før, så blir de virkelig superbekymret idet eleven blir tatt ut av skolen. Og med skriftlig klage på skolen til skolekontoret og fylkesmann, blir rektor ekstra «bekymret». Vi velger å kalle dette ved dets rette navn, HEVN.

Vi flyttet til Elverum for noen år siden, og gråt av glede da vi møtte rektor og inspektør på Frydenlund barneskole, som SKJØNTE. I tillegg satte de i gang en massiv informasjonskampanje for å lære opp skolefolket om disse evnerike ungenes behov for tilpasset undervisning. Vi ble til og med invitert med for å holde foredrag for lærere, rektorer, helsesøstre, PPT og barnevern, og trodde vi var kommet til himmelen. Men da yngstemann startet på «Norges største ungdomsskole», falt vi fort ned på jorden igjen. Tilbake til det helvetet vi skisserer over. Nå driver vi hjemmeskole. Og igjen hagler beskyldningene om alle «feilene» vi foreldre og ungen har. Noe av det er særs krenkende. Det hjelper lite at vi vet det er løgn og oppspinn. For vi må uansett forklare og forsvare. Rektor slipper unna. Igjen.

Men, vi har nå en ungdom i huset som trives bedre enn noen gang. Og er både sosial og lærer mer enn hun ville gjort ved fremmøte på skolen. Og er lykkelig.

Og vi holder oss til Barnelovens § 30, den sier nemlig også at foreldrene «skal syte for at barnet får utdanning etter evne og givnad». Så da gjør vi det. Hjemme.