Da diktaturet fortrengte demokratiet

Foto:

Av
DEL

Kommentar
Beslutningene Stortinget fattet i Elverum for 79 år siden, er avgjørende for demokratiet vi er så stolte av i dag. Elverumsfullmakten ble det viktige resultatet av et stortingsmøte startet den 9. april 1940 på Hamar ved 12-tiden og ble avsluttet i Elverum senere samme dag.

Sammen med Stiklestad og Eidsvoll er Elverum blant de stedene i Norge som har vært arena for de mest avgjørende øyeblikkene i vår nasjons historie. Vi glemmer ikke disse stedene. Derimot glemmer vi lett at det kan være et tveegget sverd å stå i sentrum i nasjonens skjebnetime.

Nasjonalforsamlingens folk begynte arbeidet grytidlig denne historiske dagen. Som for eksempel stortingssekretær Leif Thorsholt. «Tirsdag den niende april 1940 klokken fire om morgenen fikk jeg i mitt hjem telefonisk ordre om å møte på Stortingets kontor øyeblikkelig. Hurtigst mulig bega jeg meg til kontoret», skriver Thorsholt i sin rapport.

På Stortinget møter han stortingspresident Hambro som beordrer de ansatte å hurtigst innkalle samtlige representanter til å møte på Østbanestasjonen. De skal reise til Hamar med ekstratog klokken 07.15.

Der starter et hektisk arbeid for å få fatt i representanter enten via telefon eller bil, henting av koner og bagasje - og bestilling av busser. Thorsholt og andre ansatte på Stortinget får av gårde både representanter, funksjonærer og nødvendig utstyr til Hamar. Alt samtidig med at luftangrepet på Oslo er i gang.

Sammen med Stiklestad og Eidsvoll er Elverum blant de stedene i Norge som har vært arena for de mest avgjørende øyeblikkene i vår nasjons historie

Stortingsrepresentanter, regjering og kongehus har startet flukten fra de tyske troppene. Stortingsmøtet på Hamar må etter hvert flykte videre til Elverum, tyskerne er rapportert å være på Jessheim.

Solid forankret i troen på de rettigheter og plikter nedfelt i Grunnloven, de demokratiske spillereglene, og stilt overfor den største krisen i moderne norsk historie ender stortingsmøtet på Hamar og Elverum med Elverumsfullmakten. Med den overdro Stortinget sin myndighet til regjeringen så lenge krigen varte. Den 18. juni 1940, gikk dog det gjenværende presidentskapet med på å foreslå å trekke Elverumsfullmakten tilbake, avsette konge og regjering, og erstatte dem med et riksråd. Det endte heldigvis med kongens andre «nei».

Tilbake i Stortingsbygningen skriver sekretær Thorsholt videre i sin rapport; «Etter at alle representanter og funksjonærer var reist, lot jeg inngangsdøren til bygningen låse. Selv ble jeg på kontoret, og beordret betjentene å være en stund utover, om noe skulle komme på».

Noen timer senere marsjerer et par hundre tyske soldater opp Løvebakken. De stanser foran porten og gjør holdt. Thorsholt observerer dem gjennom vinduet. Når han til slutt må åpne døren for tyske offiserer, tar de umiddelbart Stortinget i bruk. Vaktposter blir utplassert ved alle innganger.

Fra dette tidspunkt var Stortinget inntatt av det tyske regimets representanter. Under store deler av okkupasjonstiden holdt den øverste tyske myndigheten i landet til i stortingsbygningen.Hver dag på vei inn til mitt kontor går jeg gjennom det ærverdige Eidsvollsgalleriet, som reichskommisar Josef Terboven brukte til sitt kontor. Umiddelbart etter 9. april flyttet Quisling for en periode inn på stortingspresidentens kontor. Lagtingssalen ble ombygd og blant annet brukt til rettssaker.

I stortingssalen var det sjelden møte. De som ble holdt der var langt fra folkestyrets idealer. Ingen åpne debatter og avstemninger, der representantene kunne stemme utfra parti og hjerte.

Nazistiske symboler ble plassert i lokalene. I fem år ble stortingsbygningen brukt til diktaturets formål. Diktaturet fortrengte demokratiet, både fysisk og politisk.

Elverums befolkning var blant de første som fikk føle konsekvensene av krigen på kroppen

Da det første stortingsmøtet i det frigjorte Norge ble avholdt den 14. juni 1945, var alle okkupasjonsmaktens symboler fjernet. Bygningen var gjenreist som demokratiets hjerte.

Historiene om 9. og 10. april 1940 tjener Elverum og folkehøgskolen til ære. De etterlatte beretningene fra disse dagene, som blant annet finnes i stortingsarkivet, forteller at stortingsrepresentantene, administrasjonen, regjeringen og kongefamilien ble svært godt mottatt da de kom flyktende hit.

Når vi hyller minnet om Elverumsfullmakten og kongens nei, er det motet, kampviljen og det rakryggede møtet med diktaturet vi hyller. Slikt mot og slik kampvilje har en omkostning. Da Norges politiske ledere valgte krigen, valgte de på vegne av en hel befolkning. Mange måtte betale en høy pris for dette valget. Og noen ofret alt.

Elverums befolkning var blant de første som fikk føle konsekvensene av krigen på kroppen. Terrorbombingen av Elverum la byen i grus, den kostet 41 mennesker livet og den skadet enda flere. Og den ga uten tvil en hel generasjon elverumsinger smertefulle minner for livet. Elverum måtte betale en høy pris for å gi husly og vern for landets lovlige myndigheter.

9. april, 79 år etter, bør vi minne hverandre på at frihet og demokrati ikke er en selvfølge, men verdier vi må kjempe for og verne om – også i dag.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags