Hei, jeg heter Helge Langerud Heikkilä. Jeg er 25 år gammel. Jeg er homofil.

Av
DEL

Leserbrev«Hei, vi kjenner deg ikke, men er du homo så banker vi deg opp!» En klar beskjed. Gitt med tydelig røst av en guttegjeng som synlig var både større og sterkere enn meg. Jeg forsøkte å være stødig i blikket mens de trakk seg ut av klasserommet. Meldingen var gitt, de trengte ikke kaste bort mer tid på klassen nykomming. Min første skoledag på Elverum Ungdomsskole ble ikke slik jeg hadde håpet på.

Hei, jeg heter Helge Langerud Heikkilä. Jeg er 25 år gammel. Jeg er homofil. 9. og 10. klasse gikk jeg på Elverum ungdomsskole. Klærne mine er, som søsteren min sier «statements all over». Jeg har 15 tatoveringer og langt hår. Dessuten bruker jeg flere ringer enn de fleste jenter gjør. På armen min står åpningen av Orlando av Virginia Woolf: «He – for there could be no doubt of his sex, though the fashion of the time did something to disguise it - » . Et sitat som passer meg bra.

I kveld har jeg sett siste episode av sesong to av «Heimebane». Etterpå satte jeg meg på gulvet på badet og gråt i to timer. Nå har jeg satt meg ved tastaturet og tenker at det er på tide at jeg skriver noen ord. Noen ord om det jeg ikke klarer å snakke om. Jeg skal prøve å si noe om hvordan det var for meg å være ny, ung og homofil i «vårt fagre Elverum».

Etterpå satte jeg meg på gulvet på badet og gråt i to timer

Første skoledag var et slag under beltestedet. Hardere og verre enn det jeg kunne drømme om. I det sekundet guttegjengen troppet inn i klasserommet skjønte jeg at de skulle markere seg ovenfor meg. «Hei, vi kjenner deg ikke, men er du homo så banker vi deg opp!». Jeg var på vei ut av skapet, hadde begynt å fortelle det til noen der jeg bodde før, i løpet av 10 sekunder ble skapdøren slengt igjen. I løpet av 10 sekunder endret jeg personlighet til noe jeg skulle være de neste 2 årene. En liten redd gutt, som holdt seg i klasserommet, skalv på hendene under presentasjoner, som ikke turte å bli kjent med nye folk og som gikk en hel karakter ned i snitt. I perioder var det vanskelig å spise også, men det er en annen historie…

Jeg har sett klistremerket «Knus homolobbyen» ett sted: i Elverum. To ganger har jeg opplevd ubehageligheter på byen p.g.a. legningen min, begge gangene i Elverum. Til opplysning så kan jeg telle på fingrene mine antall ganger jeg har vært ute i E-town (som jeg liker å kalle byen). Slike hendelser har jeg heldigvis aldri opplevd i Oslo, eller andre steder for den saks skyld.

Det snakkes mye om garderobekultur når man snakker om homofili og homofobi. Jeg spilte håndball i Elverum, var ikke spesielt god, men jeg var med. I løpet av alle de treningstimene, alle gangene i garderoben, alle bilturer til bortekamper og all tid vi gutta på laget tilbrakte sammen opplevde jeg aldri et eneste sleivspark i homofob retning. Jeg turte aldri å bli kjent med gutta på laget, en kommentar første skoledag hadde sørget for det. Men jeg skulle ønske jeg ble kjent med dem, de virket som jævlig bra folk! Mitt lag på Elverum håndball hadde en garderobekultur man kunne være stolt av, hvor jeg hadde kunnet stått frem, om jeg hadde klart det.

Hvor var Elverums «keeper-Kasper» når jeg trengte han?

Jeg heter Helge Langerud Heikkilä og jeg er homofil. En setning det fortsatt koster litt for mye å si høyt. Jeg er Oslogutt og jeg er Elverumsing. Jeg elsker håndball og teater! Faktisk jobber jeg med en forestilling om akkurat det jeg skriver om her. Jeg har lyst til å lage noe for ungdommer i Elverum. «Homo meg» tenkte jeg den skulle hete. Vi får se om det blir noe av. Teater er en lunefull bransje.

Som ung homofil i byen savnet jeg forbildene, de som skilte seg ut, representerte noe annet. Hvor var Elverums «keeper-Kasper» når jeg trengte han? Fortid er fortid, og det hører med til historien at min første kjærlighet også var fra byen ved Glomma. Hjembyen min, Elverum. Så de homofile finnes her også. Det er en fin tanke.

Når det ble slutt opplevde jeg min første kjærlighetssorg. Eller, jeg har trodd det var min første. Når jeg tenker meg om fikk jeg nok min første kjærlighetssorg flere år tidligere. I et klasserom, gitt til meg av gutter med større muskler enn hjerner. Gutter som sa at jeg ikke kunne elske den jeg ville, at det ville være farlig for meg. Den gangen brukte jeg to år på å komme meg igjen. Og det er først nå, mange år senere, etter å ha opplevd min andre kjærlighetssorg at jeg klarer å snakke om det. Om mitt første møte med Elverum ungdomsskole. «Hei, vi kjenner deg ikke, men er du homo så banker vi deg opp!»

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags