Jegere for ulv

JEGER: Leder i NJFF Hedmark, Knut Arne Gjems, blir i denne kronikken imøtegått av småviltjeger Adolf Larsen. (Foto: Bjørn-Frode Løvlund)

JEGER: Leder i NJFF Hedmark, Knut Arne Gjems, blir i denne kronikken imøtegått av småviltjeger Adolf Larsen. (Foto: Bjørn-Frode Løvlund)

Av
Artikkelen er over 2 år gammel
DEL

KommentarLeder i Hedmark-avdelingen til forbundet for jegere, Knut Arne Gjems, har i en kronikk i lansert en versjon om at ulvepolitikken setter jegerne og jegertradisjonen i fare.

Det han ikke ser er at jegernes egen organisasjon forspiller hele befolkningens positive syn på jakt og forvaltning.

Gjems skriver i kronikken at «det ligger i jegerblodet at vi er kulturbærere» er dette i beste fall det rene babbel, men trolig et forsøk på å skape en samfunnsmessig overbygning over sine egeninteresser.

Det eneste punktet hvor jeg er enig med Gjems er når han skriver om bakgrunnen til de store konfliktene i ulvesaken, noe jeg skal komme tilbake til.

Siden jeg ikke trenger noe ideologisk påskudd for å jakte, så er det vel på plass med en egenerklæring. Jeg jakter småvilt, i hovedsak skogsfugl i skogene i søndre Elverum. Det har jeg holdt på med siden jeg var 16 år. En konkret måte å bruke naturen til jakt på for oss som ikke har eiendom eller rettigheter til elgjakt.

Jeg har verken materielle eller følelsesmessige grunner til å mislike ulv eller noen av de andre store rovdyra i naturen.

Siden Gjems påberoper seg at jegere skal ha en særlig omtanke for naturen, en natur de skal ha forvaltet i flere tusen år, skal jeg bringe inn noen fakta.

La oss starte med forvaltningen av elgstammen, som er det økonomiske grunnlaget for ulvedebatten. Mange som engasjerer seg i debatten er grunneiere og elgjegere som har interesse av å holde ulven borte. Elgstammen har, i hovedsak, vokst, av to grunner. For det første omleggingen av skogbruket til flatehogst med påfølgende økning i mattilgangen. Og den aller viktigste: Myndighetenes regulering av forvaltning og avskyting av elgstammen.

I tidligere tider var det lokal forvaltning av elgen, noe som i hovedsak betydde at dyr med størst slaktevekt, og største økonomiske utbytte ble skutt. Med store og åpenbare negative konsekvenser for utviklingen. Da forslaget om rettet avskytning kom, noe som innebar å spare eldre hunndyr, og beskatte kalver, ble det et kolossalt opprør i elgjegermiljøene. Delvis rettet mot innholdet, men først og fremst, som i ulvedebatten, rettet mot at de lokale kreftene skulle overkjøres av akademikere fra byen. Overkjørt ble de, og etter ganske kort tid innså selvfølgelig alle at dette var en smart måte å forvalte elgstammen på.

Skepsisen er der fortsatt. Det er et mindretall på landsbygda som faktisk er imot ulv. De fleste blir mer provosert over at byfolk kommer og forteller dem hvordan de skal behandle rovdyr.

Gjems omfavner sauebøndene og den fantastiske tradisjonen med dyr på utmarksbeite, som har «formet vårt vakre kulturlandskapet», som Gjems uttrykker det.

Jeg har vokst opp på småbruk, med sauehold, og vet temmelig mye om hvor populære sauer på utmarksbeite var. Det eneste bekymringen grunneiere og elgjegere hadde for oss som hadde sau i skogen var at vi måtte sørge for at det var tomt med sau i skogen den dagen elgjakta startet. Den gangen var det 27. september, noe som var temmelig tidlig når høsten var fin, for å ta sauen hjem. Derfor er heller ikke alliansen mellom jegere, les grunneiere, og sauenæringa annet enn en taktisk allianse. For elgjegerne, og ikke minst grunneierne, oppsto alliansen som en konsekvens av Norges jeger og fiskerforbunds rolle da ulven dukket opp igjen i norsk natur.

Da ulven reetablerte seg i Norge, forspilte forbundet en gyllen mulighet til å skape en allianse mellom naturvern og jegere. Forbundet forsto ikke at ulven i en helt annen grad enn andre rovdyr først og fremst livnærer seg av elg og ikke husdyr, og de havnet derfor i kompaniskap med skogeierne og landbruket.

Konsekvensene er flere. Den mest tragiske er debatten om bestandsmål og jakt på rovdyr der standpunktet at rovdyr skal betraktes som en naturlig del av norsk natur forsvant. I stedet skulle alle, selv vi som jakter småvilt, presses inn i en allianse med bønder og grunneiere. Og verst av alt, landbrukets premisser ble lagt til grunn i forvaltningen.

Dersom jegerforbundet fortsetter på denne måten, kommer folk i byene til å miste troen på at går an og forvalte noe som helst.

Det enste punktet hvor Gjems, etter min mening, har rett, er at konfliktene omkring ulven handler om mye mer enn ulv og drepte sauer.

Ved ulvens reetablering var rovdyrmotstanderne marginalisert. I søndre Elverum, hvor jeg vokste opp, var det stort sett forbi med dyr på utmarksbeite, få sauer ble drept av rovdyr og det fantes ingen materielle årsaker til noe hat mot rovdyrene. Alt dette ble endret. Ikke med etablering av ulvesona, men ved ulvens hjemkomst. Debatten ble fort endret fra en debatt om forvaltning, til motsetning mellom bygd og by. Beitenæringas problemer med et fåtall rovdyr ble forstørret til store samfunnsmessige problemer. Og beitenæringa har blitt bygdenes store forsvarer.

Ikke minst ser vi dette i den nye alliansen i Hedmark. Her er det Høyre og Ap som har funnet hverandre i kampen mot regjeringas nye melding om ulv og bestandsmål. Her forsøker landbrukspolitikkens mest konsekvente forsvarere av stordrift i landbrukspolitikken, med nedbygging av småbruk og levedyktige bygder som konsekvens, å bli utkantenes store flaggbærere.

Hadde ikke saken vært så viktig, kunne en sett ironien.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags