Sandbeck og treskjæreren

Av
DEL

Meninger
Østlendingen minner på lederplass betimelig om kriterier for den nasjonale Sandbeckprisen. Har den blitt en «alternativ fylkeskulturpris»? Hvorfor gikk den ikke -av svært gode grunner - til Åge Aleksandersen som attpåtil jubilerer i år? Han er en av flere med stor kjærlighet til Sandbeck. En rekke av de andre, nasjonale kandidater møtte noen av oss nylig i Geirr Lystrups 70-års dag med maratonkonsert, hvor Målfrid Sandbeck var gjest på første benk. Jubileumsåret 2018 ga Sandbeck tilbake noe av det etterlengtede nasjonale preg som var utgangspunktet for hans popularitet mens han levde, radioens kringkasting av barnetime og viser. Den linja vil både jury og stiftelse følge opp! Så hvorfor enda en prisvinner fra Hedmark?

Juryen ville i år gå enda nærmere opphavsmannen og det lokale enn noen gang tidligere ved å fokusere på treskjæreren Sandbeck. Kunne det åpne ikke bare for det lokale, regionale og nasjonale, men også det globale? Da undertegnede spurte en norskætta treskjærer i Decorah i USA i 2012 om han visste at Sanbeck ikke bare var visedikter, men også treskjærer, ble han nesten fornærma. Selvsagt visste han det. Norskætta amerikanere vet noen ganger mer om norsk historie enn nordmenn. Noe av det unike ved Sandbeck, som multikunstner, var gjennom det lokale å være allmenn, ikke bare i nasjonal, men også i global og universell forstand. Se f eks på hans viser «Det tapte paradis». «Dakota-Kalle», «Når sola itte lenger har oss å skine på», eller når han skriver om «min barndoms Andesfjell» (i «provins-salme»), og i særdeleshet i visa «Tankekors». Hans musikalske karriere hadde også både nasjonale og internasjonale visjoner over seg. Han vokste opp med en far som kontinuerlig relaterte seg til en internasjonal virkelighet.

Har Østlendingen en bedre norsk kandidat når kriteriet dette året var treskjæreren, ikke den musiske Sandbeck?

Ragnar Nysæther er ikke bare en utmerket treskjærer. Han har noe av det samme spennet i sin treskjærerkunst som Sandbeck. Han går knapt utenfor stuedøra, fordyper seg i egen kultur (f eks fløter-figurene) for å se den i en større sammenheng. I julekrybba i Åmot kirke går han enda lenger. Han gjorde den - delvis på eget initiativ - mer lokal enn noen annen julekrybbe, men også mer global og universell. Hver del av «bakken»- figurene står på, ble utformet som verdensdeler, og evighetssirkelen med middelalderkrona på, samt de mytiske figurer Eva og Adam som danser nakne, symboliserer noe av det samme originale, grensesprengende som Sandbeck har. Nysæther løfter en lokal, nasjonal og global underkommunisert kunstart med sin særegne signatur. Har Østlendingen en bedre norsk kandidat når kriteriet dette året var treskjæreren, ikke den musiske Sandbeck?

Juryen for «Regnbågåbrua» har ulike kriterier å ivareta. Av gode grunner ønsket vi å peke på treskjæreren Sandbeck for å utvide perspektiver, ikke innskrenke. Gode musiske kandidater står i kø. Mange av de kan godt vente litt, ikke fordi de får flere andre priser og jubilerer, men også derfor. At Nysæther kommer fra samme fylke, og for første gang i prisutdelingens korte historie fra samme kommune som Sandbeck, er derfor ikke et innsnevrende, men et utvidende perspektiv - slik vi ser det. Åsta og Åmot er både mer og mindre enn fylkeskommunen. Det viser Sandbeck og Nysæther med sin treskjærerkunst.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags