Når byråkratiet tar over

ROLLEBYTTE: Det er byråkratene, ikke politikerne, som har ledet an i forvaltningen av norsk ulv, mener artikkelforfatteren.

ROLLEBYTTE: Det er byråkratene, ikke politikerne, som har ledet an i forvaltningen av norsk ulv, mener artikkelforfatteren.

Artikkelen er over 2 år gammel

Kommentar av Bjørn Skåret

DEL

MeningerDet har blitt stor uro blant lærerne og en viss støy blant politikerne fordi noen mener at departementet har gått lenger en lovgiverne har lagt opp til nå det gjelder hvilke krav til kompetanse som skal gjøres gjeldende i dag. Jeg vil benytte anledningen til å minne om at å lage ny politikk i form av forskrifter og vedtekter i så fall ikke er noen ny sport i kongeriket.

Den 29. mai 1981 vedtok Stortinget endringer i viltloven ved å innføre det såkalte speilvendingsprinsippet: Alt vilt skulle i utgangspunktet være fredet. Jakt og fangst på de enkelte arter var først tillatt når det forelå positivt vedtak om det – f. eks. i form av jakttider.

Snaue to år tidligere var Bernkonvensjonen blitt undertegnet. Her hadde partene forpliktet seg til vern av en lang rekke arter. Ett av virkemidlene var total fredning – men flere land, blant dem Norge, hadde varslet reservasjoner i forbindelse med ratifiseringen. Det var det mange i det ferske departementet som likte dårlig. De hadde sine ganske spesielle oppfatninger om hva som burde være norsk politikk fra de organisasjoner og institusjoner de var rekruttert fra.

Så da forskriftene til Viltloven skulle utformes, var det en eller annen nisse som satte følgende på papiret og fikk det inn i teksten:

«Formålet med disse forskriftene er å holde skaden på bufe og tamrein på et rimelig nivå og samtidig sikre levedyktige bestander av bjørn, jerv og ulv i Norge» (§ 1).

Det var første gang betegnelsen «levedyktige bestander i Norge» kom på trykk i et offisielt dokument. I neste omgang sørget de samme byråkratene for å få det inn i mandatet til de tre som var utpekt til å lage et forslag til landsplan for rovviltforvaltningen. Landsplanen lå ferdig utformet den 10. januar 1985, men ble ikke offentliggjort før etter Stortingets ratifisering av Bernkonvensjonen i februar 1986. På forunderlig vis var reservasjonene blitt borte underveis, og fra da av var det noen som meget aktivt markedsførte det budskap at vi var forpliktet til å bygge opp egne levedyktige bestander av store rovdyr innenfor våre grenser.

Men Bernkonvensjonen snakker ikke om nasjonale bestander. Konvensjonen var opptatt av at landene skulle ta ansvar for fellesbestander av truede arter.

I den første rovviltmeldinga, St. meld. nr.17 (1991-1992) står det at vi er forpliktet til å ha levedyktige rovdyrbestander. Og det er vel ganske selvsagt, hvis en truet bestand skal holdes utenfor fare. Men bestandene av både bjørn og ulv har vi felles med andre land. Det har en samlet komité «merket seg» i innstillingen. For å si det forsiktig, så burde det kunne tolkes slik at det er fellesbestandene som skal være levedyktige.

Ett parti, Sosialistisk Venstreparti, ville markere at vårt ansvar skulle være større enn som så, og i en egen merknad fikk de inn i innstillingen at den norske delen av bestanden skulle være levedyktig. Den ble de alene om. Ennå holdt de folkevalgte stand. Inntil rovviltmelding nummer 2 lå på bordet – fire år senere.

Den går det an å komme tilbake til.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags