I «skjul» av ulvehysteriet

ULV: I «skjul» av den følelsesbaserte  og kunnskapsløse ulvedebatten har de samme «kreftene» også begynt å skyte ned bjørnestammen, skriver Hauge. (Foto: Lars Gangås, SNO)

ULV: I «skjul» av den følelsesbaserte og kunnskapsløse ulvedebatten har de samme «kreftene» også begynt å skyte ned bjørnestammen, skriver Hauge. (Foto: Lars Gangås, SNO)

Artikkelen er over 2 år gammel

Av Tore Hauge, Rena

DEL

MeningerVåren 2009 trådte en ny lov i kraft – Naturmangfoldsloven. Den gir blant annet myndighetene virkemidler til å ivareta det naturlige dyrelivet i hele landet, også utenom verneområdene. Et viktig budskap i loven er også at et godt samfunn å leve i bare kan skapes og opprettholdes gjennom en fornuftig forvaltning av naturens goder, som økosystemene vi ofte tar som for gitt. Men det viser seg at det er et langt stykke igjen før alle skjønner og aksepterer at rovdyra også har en naturlig og helt nødvendig plass i norsk fauna. Det handler ikke bare om naturopplevelser gjennom nærkontakt med rovdyr i naturen, men om fundamentale økologiske forhold og ivaretakelse av naturmangfoldet.

Historisk sett har det vel knapt vært større debatt og fokus på rovdyra enn nå, og da spesielt ulven. Gang på gang opplever vi at enkelte av «våre» folkevalgte setter all faktakunnskap til side og heller velger å lytte til folk med nedarvet «kunnskap» basert på utveksling av uvitenhet, og lokale gruppers vedtatte myter. På lengre sikt vil slik «kunnskapsforvaltning» basert på noen særinteresser skape en natur i total ubalanse. Måten vi forvalter naturen på er viktig for alt liv og må bygges på kunnskap og fakta, ikke fordommer.

I «skjul» av denne følelsesbaserte og kunnskapsløse ulvedebatten har de samme «kreftene» også begynt å skyte ned bjørnestammen. På midten av 1800-tallet hadde vi over 3000 bjørner i Norge, men ved jakt og ulike skuddpremieordninger klarte «vi» nesten å utrydde den helt. De siste få overlevende bjørnene befant seg i Vassfaret på 1980-tallet. Bjørnen ble først fredet her i landet i 1973 som da var nesten 50 år etter at svenskene fredet sine siste bjørner. Vi hadde faktisk lokale skuddpremieordninger på bjørn helt fram til fredninga i -73! Sverige fjernet skuddpremien allerede i 1893!

Nå, etter mange års fredning av brunbjørnen og en vedtatt lov om 13 ynglinger (15 fram til 2011), har vi ikke nådd halvparten enda, og antallet bjørner går ned!

Bestanden har gått ned de siste seks årene, og nå har vi i tillegg for få hannbjørner. Det jaktes på bjørn så å si hver dag fra den setter første fotavtrykket utafor hiet på vårsnøen til den søker trygghet (enda) i vinterdvalen. Det er totalt uforsvarlig å gi så mange fellingstillatelser på en truet art som er i negativ bestandsutvikling. Skal bare et fotavtrykk, et «bygderykte om bjørn og at det snart er frislipp av beitedyr være nok til at jakta kan starte, så vil den nåværende altfor lave bestanden bare fortsette nedgangen. Hvor er det blitt av naturmangfoldsloven og loven om ivaretakelse av truede arter!

Gaupa og jerven sliter også nå ute i den norske «villmarka», men det jaktes allikevel på dem nesten hele tida. Til og med den elegante kongeørna skal det kunne jaktes på nå! Skyting av kongeørn er uhørt i hele Europa, og uttak av kongeørn som ikke har gjort skade, vil sammen med nedskytinga av de store rovdyra våre få negativ internasjonal oppmerksomhet. Norge vil måtte stå i den internasjonale «skammekroken».

Alt dette foregår mens ulvehysteriet får all oppmerksomhet. På kort sikt kan mennesket innta rovdyrets plass i et økosystem, men i et lengre perspektiv mangler vi forutsetninger for å forvalte bestandene av hjortedyr eller andre arter slik rovdyra er utviklet til å gjøre. Det er lett å glemme at både elg, hjort, rein og rådyr er evolusjonære produkter av nettopp rovdyr. Rovdyra er indikatorer på økosystemenes sunnhetstilstand, og blir dem borte er det virkelig grunn til bekymring.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags