Faunarasismen hersker i Norge

Av
DEL

MeningerRovdyrpolitikken, og forvaltingen av de store rovdyrene har vært en trist historie helt siden vi fikk nye vilt- og miljølover i begynnelsen av 1970- årene, bygd på ny kunnskap om hvor viktige de store rovdyrene er. De spiller en avgjørende rolle som bestandsregulerende faktor, og de er garantister for at vi har sunne og friske hjortedyrbestander å høste av. At store rovdyr holder våre jaktbare viltstammer sunne og friske er godt dokumentert, blant annet av viltbiologen Olav Hjeljord, en av landets fremste viltforskere på 1960- og 1970-tallet. Konklusjonene da som nå var at rovdyrbekjempelse er bortkastet tid og sløsing med offentlige ressurser.      

År ut og år inn de siste 40 årene er denne kunnskapen forsøkt satt til side av en aggressiv sverm av særinteresser i jord og skogbruk som ikke viser det minste tegn til å tilpasse seg den virkelige verden. Det er trist at kunnskap ikke har greid å knekke hat og fryktkulturen.  Nok en gang ser vi at særinteressene jamrer seg til, og klamrer seg til, støtte fra et politisk fåmannsvelde av gubber i 60-årene som sperrer for nye tanker og nye produkter. Tenk om dere hadde brukt like mye tid og økonomiske ressurser på å legge til rette for å høste sopp og bær som dere har brukt på rovdyrforliket. Hva med å bruke tiden på å tilrettelegge for flere birøktere, og produksjon av kaninkjøtt, bare for å nevne et par andre eksempler. Hvorfor i alle verden skal vi overføre store summer fra fellesskapet til noe få sauebønder som produserer for fryselagre som ender opp som mat til pelsdyr om et år eller to? Selvfølgelig skal vi bruke utmarka som beiteressurs, men da får vi få inn arter som egner seg i utmark. Gang på gang viser det seg at sauer er uegnet til å greie seg i utmarka uten tilsyn. Det er ille at landbrukspolitikken ikke legger ikke to pinner i kors for å endre kurs.    

År ut og år inn de siste 40 årene er denne kunnskapen forsøkt satt til side av en aggressiv sverm av særinteresser i jord og skogbruk som ikke viser det minste tegn til å tilpasse seg den virkelige verden.

Heldigvis har vi fortsatt et fungerende demokrati, lovverk og uavhengige domstoler som ikke bryr seg om likes i sosiale medier, eller popularitet i kortsiktige politiske meningsmålinger.  I flere saker er de verste faunarasistene luket ut for en stund med fellende dommer. Det er ikke noe annet ord som er dekkende for det som ble avdekket i ulverettssaken i Trysil og Engerdal for et par år siden. Denne rettssaken og flere andre har gitt et klart og entydig signal om at samfunnet ikke aksepterer slike holdninger og handlinger. Kanskje vi også bør få en ny faunarassimeparagraf i lovverket som ytterligere understreke at samfunnet må ta et oppgjør med den bekjempelseskulturne som fortsatt råder i mange bygder. Dette er en viktig konfrontasjon å ta i en større offentlig debatt. Debatten er viktig fordi et stort flertall i befolkningen er dypt bekymret over at kjente og kjære arter rundt oss dør som fluer. I den situasjonen naturen er i nå virker det siste politiske kampropet mot rovdyr helt uten mål og mening. Selvfølgelig skal vi drive jakt. Jakt på rovdyr som positiv opplevelsesverdi er noe helt annet en disse offentlige jaktlagene som svimer rundt i skog og mark hele sommeren (og deler av vinteren) for å beskytte ulønnsomme sauebønder. Dere skaper utrygghet for andre som ferdes i naturen uten våpen.     

Når noen til stadighet minner om at det er skyhøye tap av sauer i utmark som det ikke kan redegjøres for blir det møtt med en mur av taushet. Den samme tausheten råder rundt gjerdeplikten. Det blir ikke løftet en finger i landbruksbyråkratiet for å stramme opp grunneiernes plikt til å holde sine gjerder i orden. Her er det så stort sprik mellom liv og lære at viktigheten av utmarksbeite har liten troverdighet. Forfall av gjerder har gjort store områder av utmarka ubrukelige som beiteressurs, særlig i den sørlige delen av Hedmark og i store deler av Akershus og Østfold. Nå er det en helt annen sak som truer store områder. Hvor er bondelaget, jegere og småbrukere i de omfattende vindkraftprosjektene, oljeplattformer på land, som kommer til å utradere muligheten for å møte ulv og elg. Fortsettere dere å være tause vitner til de virkelige farene som truer natur og matproduksjon får dere også slutte å jamre over rovdyr.        

Det blir ikke løftet en finger i landbruksbyråkratiet for å stramme opp grunneiernes plikt til å holde sine gjerder i orden.

Enda en side av saken er røverhistoriene om utsetting. Hvordan i alle verden har for eksempel redaktøren i Østlendingen greid å slippe gjennom Per J. Bergum og Erling Nordgaard på helsides redaksjonell plass med sine teorier om at ulv er utsatt. Det er tull og tøys som blir avvist av forskere og andre som har peiling på natur hver gang ryktene kommer opp. Det er til og med utløst 100.000 kroner i dusør i håp om å få utsetting dokumentert. Om de skulle greie å bevise sine påstander er det interessant å registrere at flere land nå innser at det har vært feil strategi å utrydde rovdyr, utsetting av rovdyr og tilbakeføring av andre arter til sine tidligere leveområder er blitt en akseptert og positiv del av naturforvaltningen. Pussing at de mener at naturen er for alle bortsett fra (rovdyr) ulv. Bare der er det full kortslutning i måten de argumenterer på. Hvor ulvens gener kommer fra er irrelevant så lenge ulvene som bærer dem har greid å tilpasse seg norsk natur og overlevd mot alle odds. Slikt lavmål burde redaktøren ha henvist til min mening, dit andre med meninger blir henvist. Oppslaget er et trist eksempel på syltynn journalistikk uten nyhetsverdi. Det er heldigvis litt bedre gangsyn i rovdyrsakene i Glåmdalens redaksjon.

Laster avstemning...
Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags