Gundersen og rovviltpolitikken

Av
DEL

MeningerGunnar Gundersen har i to artikler (Gudbrandsdølen/Dagningen 7.09. og Østlendingen 8.09) gitt oss et interessant innblikk i sin egen kamp i eget parti og en usedvanlig klar og skarp analyse av hvorfor det ikke lyktes. Han fortjener stor takk.

Detter er noen av de konklusjoner han står tilbake med:

• Vi har en forvaltning som styrer i en helt annen retning enn det Stortinget har vedtatt.

• Miljødepartementet har i mange år vært overlatt til fundamentalister.

• Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité burde for lengst ha tatt tak. Riksrevisjonen er en annen mulighet.

Og han peker på et aktuelt og dypt foruroligende resultat i en stadig voksende del av befolkningen:

«Først kommer forakten, så avmakten».

Det er ikke minst foruroligende at det er en tidligere stortingsrepresentant, med tre perioders erfaring bak seg, som sier dette. «Vår føringsoffiser i rovviltpolitikken», som Michael Tetzschner, uttrykte det. Før den egentlige føreren satte foten ned.

Gundersen selv synes å ville forklare noe av de valgte representantenes avmakt ved å vise til den innpakningen de utsettes for: «Det er flere rådgivere på Stortinget enn representanter. De er unge, og det handler mer om kommunikasjon, posisjoner og strategi enn politikk. Stortingspolitikerne får råd og blir styrt av et korps som har sin lojalitet hos partiledelsen og ikke hos landets velgere. Rovdyrkonflikten er den mest undertrykte konflikten vi har, og jeg er usikker på hvordan den kan løses.»

All ære til Gunnar Gundersen for at han har forsøkt. Men det bør være tillatt å peke på at også han har gjort sine valg og at han kunne ha prioritert noe sterkere det jeg vil kalle det konstitusjonelle sporet. Han valgte – fornuftig nok – å bygge opp en form for allianse med representanter for andre partier (Frp og Ap), men baserte den på rovviltforliket av 2011. Dessuten synes det som om at han har prioritert det genetiske sporet for å få bekreftet at den «norske» ulven egentlig er «russisk», etter at Erna Solberg hadde inngitt ham den forståelse at dette kunne være et avgjørende punkt.

Det er for lengst dokumentert ut over enhver tvil at norske miljøvernmyndigheter, i intimt samrøre med såkalte NGO-ere (natur- og miljøorganisasjoner) har fulgt sin egen agenda helt siden begynnelsen av åttitallet, materialisert i et forslag til Landsplan for rovviltforvaltningen som i sin helhet var et produkt av byråkratiet og aldri kom til behandling i noe folkevalgt organ. Sentrale begreper som «levedyktig bestand», «regional differensiering» og «kjerneområder» ble her introdusert og fylt med innhold lenge før stortingsmeldingenes tid.

Dette alene, sammen med Gundersens egne observasjoner av «fundamentalistene», burde være grunn nok til å la en parlamentarisk granskingskommisjon se på forholdene.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags