Elgen gjorde et C-moment som trosset tyngdekraften, vred seg til siden og hoppet

Elgen gjorde et C-moment som trosset tyngdekraften: Vred seg til siden og hoppet.

Elgen gjorde et C-moment som trosset tyngdekraften: Vred seg til siden og hoppet.

Et møte med selvmordselgen

DEL

KommentarDet er som om ingenting har skjedd. At alt har vært en hildring, det skriver redaktør Magne Storedal i Romerikes Blad etter at elgen hoppet over bilen hans for å unngå kollisjon.

Dette er en historie om hvordan gå fra absolutt normalitet til fullstendig absurditet på et blunk.

Ca 23.40 sist fredag svingte jeg av riksvei 7 ved Torpo – mellom Gol og Ål – for å ta fatt på den siste etappen opp til hytta.

Fire hundre meter fra avkjørselen, i det jeg svingte inn på en bro, ser jeg noen ferske elgspor.

Fordi ingen har kjørt i snøen elgen tråkket inn i veien, slipper jeg opp gassen.

I det jeg kommer halvveis gjennom kurven så jeg en bil med flere tusenmetere i grillen komme mot meg med en elg i fult firsprang foran seg.

Jeg tråkket inn bremsen men skled likevel hjelpeløst mot dyret med kurs rett mot meg i et voldsomt tempo.

At alt var så flombelyst gjorde at jeg fikk følelsen av at alt foregikk i sakte kino.

Som om hver bevegelse ble fremkalt bilde for bilde. Elgen med ørene flatt mot hodet og med vanvet i øynene. Det hele så helt forrykt ut.

Så skjer det utrolige.

I stedet for å dundre i meg eller dra seg forbi bilen på siden, gjør elgen et C-moment som nærmest trosser tyngdekraften. Den vrir seg, tar sats og vinner høyde.

All kraft som har drevet dyret forover, er midt i bevegelsen plutselig rettet utover.

Mot det halvannen meter høye rekkverket.

Det siste jeg ser er snøspruten fra bakbeina idet de subber snøen på toppen.

Så er dyret borte.

Oppslukt av nattemørket.

Bilen jeg møtte, også.

Det er som om ingenting har skjedd.

At alt har vært en hildring.

Etter at par hundre meter kommer jeg til meg selv, stopper og snur.

Jeg må jo forsikre meg om at elgen kom uskadd fra hoppet. At snøen under brua tok imot den som en tjukkas.

At den snørike vinteren ga den fritt leide.

Det tenker jeg i alle fall da jeg lyser med mobilen mot elvebunnen. Lyset strekker ikke til.

Jeg ser noe svart i det hvite, men tror ikke det er elgen. Samtidig forbauses jeg over hvor høyt det er.

Så kommer en bil. Jeg stopper den.

Sjåføren har lommelykt.

I lysstrålen ser vi elgen.

Den har ikke bare gått gjennom snølaget, den har smadret isen under også. Som om det er rettet et sleggeslag mot underlaget med voldsom kraft.

Elgen ligger og vaker mens den i desperasjon vrir hodet fra side til side.

Så forsøker den å reise seg. Kommer opp på bakbeina, men framføttene bærer ikke.

Han synker hjelpeløst tilbake i det iskalde vannet. Vi grøsser begge to.

Det ser så ulidelig vondt og definitivt ut.

Sambygdingen vet hvem som sitter i Viltnemda.

Vi ringer hvert vårt nummer.

Jeg får varslet først. Vi orker ikke å se dyret lide mer.

Begge drar, vi vil ikke se selve avlivingen.

00.22 ringer karen i viltnemda meg. Elgen var død da han kom.

Kanskje frøs den i hjel i det kalde vannet, kanskje brakk den nakken.

Dagen etter går jeg ned til elgen, og spør han hvorfor han hoppet.

Han svarer ikke, men av bildet ser du at det var et hopp som skriver seg inn i historien.

I alle fall i min.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags