Demokrati og åpenhet er ikke noe som Hamar bispedømme vektlegger eller holder på med. Det viser den pågående prosessen for å finne ny biskop med all tydelighet. Her blir offentligheten, ni måneder før en avgjørelse skal falle, invitert til å komme med forslag på mulige biskopkandidater. Lista, i dette tilfellet med 93 navn, blir så offentliggjort med brask og bram 24. april. Så lukkes prosessen hermetisk i fire måneder. Neste gang vi får høre noe blir 23. august når bispedømmerådet har barbert lista ned til fem kandidater. Disse fem skal kirkas folk stemme over og de tre med flest stemmer offentliggjøres 10. oktober. Disse havner så på Kirkerådets bord som endelig bestemmer hvilken biskop bispedømmet vårt skal ha på sitt møte 11. november.

Bispedømmerådet hadde møte 10. mai. Sak 34/22 på saklista var «Bispenominasjon i Hamar bispedømme - utvalg av kandidater som skal forespørres». Saken er gradert unnlatt offentlighet. Det er sendt ut forespørsler til et utvalg av kandidater i etterkant av møtet med spørsmål om de kan tenke seg å bli Hamars nye biskop. Østlendingen vet at over halvparten av folkets 93 foreslåtte kandidater nå er skrotet. Men eksakt hvor mange, eller hvilke kandidater det er snakk om, holder kirka strengt hemmelig. Kriteriene som legges til grunn for utvelgelsene også. Hvit røyk fra pipa i Det sixinske kapell når ny pave pekes ut, er ikke noe dårlig alternativ.

Østlendingen vet at over halvparten av folkets 93 foreslåtte kandidater nå er skrotet

Bispedømmet har, etter to dagers betenkningstid, ingen kommentar til hvorfor saken er unnlatt offentlighet annet enn at det er slik man gjør det i kirka når ny biskop skal utnevnes. Selv skriver bispedømmet på sin hjemmeside at «Et bispeskifte er en høytidelig, omfattende og demokratisk prosess i Den norske kirke». Vi er enig i at den både er høytidelig og omfattende, men særlig demokratisk kan den neppe kalles. I hvert fall dersom folkekirkas demokrati-begrep er ment å treffe bredere enn til kirkas egne lukkede råd og utvalg.