Det er mørkt når kveldstoget går fra Røros. To vogner, ganske glissent befolka, tar av på turen ned Østerdalen.

Jeg lener setet bakover og tar en liten blund. Det er sånn man lett kan gjøre på toget. Det rugger en lett i søvn der det svinger nedover.

Et kvarter er nok. Jeg har et par telefoner som skal tas, og i tillegg er det en leder og en kronikk som skal skrives.

Toget er egna til den slags arbeid. Andre står jo for transporten. Det gir en frihet til å jobbe, lese, høre på podkast, eller sjå en film form den saks skyld.

For det er nett-tilgang hele veien fra Elverum viste det seg på tirsdag, da jeg tok turen nordover.

Trailere på tverke

På returen går det av og på en del folk på Tynset, Alvdal og Bellingmo. I området her er vi tett på RV 3 der vi kjører overlegent forbi rekker av trailere.

Jeg skulle jo egentlig ta bil, tenkte jeg i dagene før jeg dro nordover. Undertegnede har litt for lett for å gjøre det. Men Østlendingen har den siste uka vært full av saker om glatt føre, og konsekvenser av det.

Så jeg valgte tog, tur-retur. På de to døgna jeg har vært på Røros på ledersamling i Amedia har to trailere gått på tverke over RV 3. Ingen har blitt hardt skadd eller dødd, denne gangen. Men trafikken har stoppa i timevis.

Så de som skulle på hjul mellom hovedstaden og Trondheim har blitt anbefalt å kjøre E6. Og på denne tida av året er den innimellom stengt på grunn av uvær over Dovrefjell. Seinest for under ei uke sida.

De som ikke måtte kjøre nyttetransport burde tatt tog. Men det går for få.

Kortere tid enn med bil

Det går på skinner er et uttrykk som betyr at det man driver med sklir av seg sjøl. Og slik er jo toget. Men innimellom stopper det også opp her.

Forsinkelser, teknisk svikt og nye tunneler til milliarder av kroner der strøm-trøbbel gjør at togene ikke kan gå.

Igjennom Østerdalen går togene på diesel. Det er gammeldags, ikke klimavennlig, og vi veit at konsekvensene er ekstra store når ulykka skjer, og dieselen strømmer ut over gnistregn, og skaper livsødeleggende brann.

Vi stopper på Atna. Og venter på kryssing med nordgående tog. Alle stansene langs Rørosbana hindrer ikke at toget bruker mindre tid enn bil.

Neste stopp er Koppang. En stasjon, som lik alle andre, skulle hatt så mange avganger at folk der droppa bilen for å bruke det fantastiske toget.

Togene skulle sjølsagt også vært elektrifisert. I samme slengen skulle myndighetene rusta opp Solørbana.

Vi har råd til 36,8 milliarder kroner for at folk skal bruke 11 minutter mindre tid mellom Ski og Oslo (gir en halvering av tid). Noe som jeg likevel mener er riktig ressursbruk, sjøl om det da er hoderystende ille at togene ikke kan kjøre på nystrekningen på grunn av teknisk svikt.

Men like viktig, og enda mer selvfølgelig, hadde en satsing på Rørosbana vært. Elverum vokser fortsatt i innbyggertall. Og enda flere flytter hit om kollektivtilbudet blir bedre.

Fjerde januar 2000

Jeg unner Hamar dobbeltspor og firefelts motorvei. Det gir automatisk folketallsvekst, med nærheten til Oslo og Gardermoen.

Men langs veien er det kun et kvarters lengre biltur fra Elverum. Med en tilknytning til det kommende dobbeltsporet fra Hamar, får vi direkteavganger til og fra Oslo på Rørosbana. Da er det også med toget bare et kvarters lengre kjøretid.

Klokka er snart 19 og vi nærmer oss Rena. Det går på både studenter og militære her. Toget er nå mer enn halvfullt.

Forbi Åsta og Rustad er det uunngåelig å tenke på det som skjedde fjerde januar 2000. Jeg var jo der og dekka det som skjedde. Magevondten er naturlig, og riktig. Tanken om at konsekvensene nok hadde vært mindre om togene var elektriske kjennes logiske.

Straks etter kommer en enkel og nok en gang logisk tanke. Om Rørosbana blir viktigere vil enda flere østerdøler som har bestemt seg for å flytte fra hjemstedet, bosette seg her.

Ikke i Oslo eller Akershus. Men du så kjekt det er å kunne reise dit, enkelt raskt og trygt. Og det er kortere til hjemplassen og røttene nordover. Det er vinn-vinn det.

Eneste vettuge

RV 3 vil med tog- og buss-satsing bli mindre trafikkert. Og tryggere å ferdes på.

Norge, vi, har råd til det. Det er faktisk det eneste vettuge og riktige.

Det er nedgangstider. Det å satse på infrastruktur gir omsetning, jobber, lønninger og tar oss ut rikere på andre sida.

Østerdalen og store deler av Innlandet er faktisk distrikt, med distriktsproblemer som forgubbing, fraflytting, lav utdanning, overrepresentasjon av trygd og lave fødselstall.

Da må det distriktspolitiske virkemidler til. Nord-Norge får det. Finnmark som en selvfølge. Men det står ikke bedre til her i dalen fordi det er kortere til Oslo.

Nord-Norge klarte å sette ei jernbane til Tromsø på dagsorden ved å hytte med neven, brøle og banne, slik de er gode på.

Det har blitt reelt vurdert, men takk og lov forkasta. Nå bør det være Rørosbana som står på dagsorden.

Og da gjør det ingen ting at hedmarkspolitikere bruker litt nordnorsk metode. Stille mus blir ikke hørt. Det er kanskje på tide å banke i bordet, bruke utestemme og sverge litt. For argumentene er så gode at du ikke framstår som en kop.

Bærekraftig på alle måter

Rørosbanen vil knytte oss nærmere Oslo, utvikle næringslivet og skape enda større vekst, ikke minst i Elverum.

For igjen; det er vekst her i byen! Folk vil bo her!

Hyppigere, elektrifisert og tilgang uten togbytte i Hamar er bra for oss. For Østerdalen, Løten (ja, for et smørøye det blir mellom Hamar og Elverum), Hedmark, Innlandet og landet. Det er bra for klimaet, og dermed bærekraftig på alle vis.

Toget er snart på stasjonen i Elverum. Vi er i rute. Det har vært en komfortabel og bra tur. Jeg skal gjøre det oftere.

Men enda oftere om det blir et bedre tilbud. Et litt billigere tilbud. Som kan konkurrere ut bilen. Da vil det gå som på skinner.

Les flere kronikker fra redaktøren:

Les også

Behovet for varme i ei hektisk tid

Les også

En mann, en brann, og en stille bønn om hjelp

Tanker over ei vaskebøtte