(Nettavisen): På vei ut av koronakrisen, og inn i Ukraina-krigen, kom økningen i råvareprisene. «Alle» råvarepriser eksploderte. Det ble drevet fram av sinnssyke gasspriser, og et tilbud som var mye lavere enn etterspørselen.

Så kom inflasjonen inn som en bombe. På det høyeste var årsveksten 7,5 prosent. I Europa har den vært tosifret.

Nå har inflasjonen roet seg ned litt, men er fortsatt på 6-tallet. For tiden er den «bare» litt over tre ganger så høy som normalt.

Det er uansett ventet at renta skal videre opp framover for å ta knekken på inflasjonen – og regjeringens pengebruk gjør at de trolig må dra til enda mer.

Råvareprisene er normalisert

Det merkelige nå er at råvareprisene har falt som en stein.

Denne uka er gassprisen (TTF) igjen nede på 20-tallet per MWh. Det har den ikke vært siden november 2021. I mellomtiden har den vært oppe på 350 euro. Vi snakker om et fall på 92 prosent fra toppen.

En lang rekke andre viktige råvarer er også tilbake på førkrigsnivåer.

Hvete, havre, palmeolje, solsikkeolje, bomull har falt med 40–50 prosent i pris siste år. Tømmer har stupt enda mer. Jern var dyrere før pandemien. Stål koster nå det samme som i 2017.

Strømprisen er også på helt andre nivåer enn tidligere. «Markedet» handler nå strøm i Norden for neste år til rundt innslagspunktet for strømstøtte. Aluminium har stupt i pris sammen med strømprisen, og er nå på 2018-nivå.

Fraktprisene steg 5-gangeren, men har falt 80 prosent, og er dermed tilbake der de var før pandemien.

Hvorfor fortsetter inflasjonen?

Når alle de viktigste innsatsfaktorene nå har stupt i pris, er det store spørsmålet: Hvorfor fortsetter inflasjonen?

DN viste tidligere i denne uka til nyere forskning som langt på vei la skylden for den kraftige inflasjonen på grådige selskaper. Amerikanske selskaper økte sitt overskudd fra 10 til 15 prosent av BNP da pandemien inntraff.

Under pandemien ble det sprøytet penger inn i en økonomi som delvis var nedstengt. Etterspørselen etter det man kunne bruke penger på steg voldsomt. Industrien klarte ikke å holde følge med antall ordre. Ifølge forskningen de har sett på førte dette til prisøkninger som spredde seg til bedrift til bedrift.

«Men så benyttet selskapene anledningen til å forsterke prisveksten, ved å øke sine marginer», skriver DN.

Norges Bank mener også at prisstigninger kan ha en slags smitteeffekt, der selskaper øker sine priser fordi inflasjonen er høy – ikke nødvendigvis fordi deres kostnader øker.

Noe nytt har tatt over

Sjeføkonom Harald Magnus Andreassen i Sparebank 1 Markets, mener derimot at denne forklaringen ikke lenger er gyldig.

– Dette er litt «yesterday», det var et tema vi snakket om for ett år siden, da vi så at overskuddene i bedriftene hadde tatt seg bra opp fordi etterspørselen var så sterk at de klarte å øke marginene. Temaet i dag er det motsatte, sier Andreassen til Nettavisen.

– Nå ser vi at marginene til amerikanske selskaper passerte toppen i fjor vår/sommer og de er på vei ned, fordi etterspørselen fra husholdninger og bedrifter dempes. Produksjonssiden fungerer enda bedre enn under pandemien og leveransetidene har kommet ned på normale nivåer igjen. Overskuddene som andel av verdiskapingen faller, det ser man også på den grafen DN viser til, sier han.

Andreassen påpeker at fallet ganske sikkert fortsatte i første kvartal i år, hvor tallene ennå ikke er publisert.

– I USA så betyr det at overskuddene ikke har bidratt til økt inflasjon den senere tiden.

Arbeiderne får en større del av kaka

– Det som nå bidrar til at prisene stiger, er at lønningene stiger vesentlig raskere enn produktiviteten. Det fører til at lønnskostnadene per enhet produsert stiger raskt. Da må enten prisene opp, eller marginene ned. Prisveksten er dempet og da tar marginene etter hvert støyten. Det kan man se på som en gjenoppretting av fordelingen av verdiskapingen mellom arbeidskraft og kapital. For mye gikk til eierne, nå er det vanlige folks tur.

Han sier at profittratene til bedriftene fortsatt er høyere enn før pandemien, men retningen er nå snudd.

– Du kan godt si at arbeidstakerne i USA nå får tilbake det de tapte i første del av pandemien. Problemet er at det fører til at prisveksten blir høy en stund til. Og sånn arbeidsmarkedet er i dag, med mangel på arbeidskraft, så vil lønnsveksten ganske sikkert forbli høy.

– Det er nå arbeidstakerne som har overtaket i arbeidsmarkedet, sier han.

Norge er annerledeslandet

I Norge er situasjonen en annen.

– To sektorer skiller seg ut: Strømprodusentene og industrien. Her har priser og marginer steget kraftig de to foregående årene. Prisen på strøm bestemmes av kraftmarkedet i Europa og industrien selger mye på markeder hvor etterspørselen har vært sterk, ute og hjemme. Fallet i kronekursen bidrar også betydelig, sier han.

I løpet av det siste året har varer betalt i euro blitt nesten 12 prosent dyrere i norske kroner, mens varer handlet i dollar er over 16 prosent dyrere.

– Tar vi resten av næringslivet, i hovedsak tjenesteyting, så har andelen av verdiskapingen som går til eierne falt markert i 2021 og 2022. Så her er det ikke bedriftene som stakk av med pengene. De har ikke veltet kostnadene over på prisene, så overskuddene har gått ned. For disse bedriftene er overskuddsandelen samlet sett den laveste på over 20 år.

– Hva driver inflasjonen i Norge?

– Det er først og fremst økte priser på importerte varer, hvor høy prisvekst ute er den viktigste driveren, men også den svake kronekursen, samt økte kostnader til strøm og annen energi. Noe av disse kostnadene har de klart å velte over på kundene, sier sjeføkonomen.

– Og nå i siste runde kommer lønnsveksten. I fjor steg lønningene vel 4 prosent. I år havner vi opp på 5-tallet. Trekker vi fra veksten i produktiviteten i bedriftene, som er lav, blir veksten i lønnskostnadene per produserte enhet høy. Når overskuddene i utgangspunktet er presset, vil bedriftene selvsagt prøve å øke prisene. Heldigvis hjelper det på med fallende råvarepriser og fraktrater, men det er ikke nok.

– Enkelt å få ned inflasjonen

– Skal inflasjonen ned til 2 prosent igjen, eller blir det en ny oppjustering av prisene for å kompensere for økte kostnader?

– Det er et godt spørsmål. Det er litt opp til hva sentralbanken bestemmer seg for. Det er ikke noe problem å få lønns- eller prisveksten ned, påpeker han.

Han sier det bare er å sørge for at du snur køen i døra på butikkene, så du får «en kø av kjøpmenn ut på gata» for å få solgt varene sine, i stedet for å ha en kø inn i butikken av kunder som vil ha mer.

– Gjør du det, må kjøpmennene sette ned prisene, og marginene skal ned. Samtidig trenger de da færre folk i butikken og på lageret, i transport og i industrien. Og da vil lønnsveksten også komme ned. Så hvis sentralbanken ønsker det, kan de utmerket godt få inflasjonen tilbake på 2 prosent. Og jeg tror mest at de kommer til å stå gjennom til det skjer, sier han.

– Risikoen er at det kan kreve for mye i form av tapt etterspørsel, produksjon og ledighet for å få det til. Sentralbankene selv tror ikke det, og legger bare til grunn en liten økning i arbeidsledigheten på rundt ett prosentpoeng, påpeker han.

Staten gir gass mens Norges Bank vil bremse

I revidert statsbudsjett ble det lagt opp til en økning i oljepengebruken på 56 milliarder kroner. Andreassen mener derimot at effekten ikke er så stor som mange først trodde.

– Jeg ble helt slått i bakken da jeg så tallet på 56 milliarder, men når jeg begynte å se på budsjettet skikkelig, så var det mange «bortforklaringer» som delvis holder mål. På den måten blir ikke effekten i økonomien så stor som jeg trodde til å begynne med. I Norge bidrar ikke dette til lavere inflasjon, det er helt åpenbart, men tallet er nok ikke så stort.

Han forklarer at modellene som finansdepartementet bruker for å vurdere hvordan politikken fungerer (budsjettindikatoren, journ.anm.), viser at budsjettet «bare» er rundt 11 milliarder kroner ekspansivt.

– Så man skal ikke se seg blind på den økte pengebruken?

– Nei, vi må se på helheten av hvordan politikken virker på økonomen. Men konklusjonen blir likevel klart. Når problemet i økonomien er at pengebruken er for høy, blir ikke problemet mindre om staten bruker eller deler ut mer. Effekten på renter og inflasjon er beskjeden, men fortegnet er klart nok. Presset blir ikke mindre. Men vil skal altså ikke overdrive hvor stor bedringen av det reviderte budsjetter er på det som virkelig betyr noe for mange sin økonomi om dagen: Hvor mye renten blir satt opp.