Lever sterkt og nær hverandre

 Familien Bjørnebye holder tett sammen. Ellen og Jo Inge slutter helhjertet opp om datteren Cecilies ønske om å lage en Allehelgensmarkering i Elverum til høsten, slik at alle som ønsker det, kan få samles til minne om sine døde. – Åpenhet er viktig, sier Jo Inge, som har uhelbredelig kreft.

Familien Bjørnebye holder tett sammen. Ellen og Jo Inge slutter helhjertet opp om datteren Cecilies ønske om å lage en Allehelgensmarkering i Elverum til høsten, slik at alle som ønsker det, kan få samles til minne om sine døde. – Åpenhet er viktig, sier Jo Inge, som har uhelbredelig kreft. Foto:

Av
Artikkelen er over 7 år gammel

Cecilie Bjørnebye Skullerud har en drøm. Hun vil lage en helt spesiell Allehelgensdag hjemme i Elverum til høsten. Hun ønsker sterkt at far Jo Inge kan være med, men det er ikke sikkert han lever lenger da.

DEL

Jo Inge Bjørnebye har kreft som han ikke kommer til å bli frisk av.
Nå er Allehelgens-prosjektet til Cecilie et viktig samlingspunkt for hele familien.

Både mor og far Ellen og Jo Inge og barna Stig Inge, Christian og Cecilie er sterkt engasjert og har allerede fått med seg flere som vil være med og sette idéen ut i livet.

– Det er en fin tradisjon med Allehelgensgudstjenester i kirken. Da blir de døde minnet spesielt. Men høsten 2011 var jeg med på en annen slags Allehelgensdag i Sandvika, forteller Cecilie.

– Det var utendørs, med lys og lykter i kveldsmørket, artister opptrådte, barn var utkledd som engler, flere tusen barn og voksne minnet sine døde med å snakke om dem, gråte og le; de kunne skrive små hilsener til dem de hadde mistet på lapper som senere ble lagt i ei bålpanne på vannet og brent mens flammene steg mot himmelen. Mot himmelen steg også utallige kinesiske lykter. Det var ubeskrivelig stemningsfullt og sterkt. Jeg ønsket så at mor og far hadde vært der sammen med meg, for vi har alltid vært flinke til å dele opplevelser, sier Cecilie.

Det var meningen Ellen og Jo Inge skulle vært med. Men han var ikke i form. Bare noen dager etter fikk han diagnosen kreft i bukspyttkjertelen.

Slik ble Cecilies Allehelgens-opplevelse ekstra sterk, og i løpet av året som har gått etterpå, har ønsket om å lage en lignende Allehelgensdag vokst seg stort og sterkt og viktig for henne.

– Hele familien er sammen om å oppfylle Cecilies drøm nå, sier Jo Inge.

– Det er så viktig å snakke om døden, så vi trenger alle arenaer der det kan skje på en åpen og naturlig måte. Her hos oss snakker vi om døden hver dag, for den er kommet så nær oss.
Fra første stund etter at han ble syk, har han gått inn for full åpenhet:

– Jeg har villet ha alle fakta fra legene hele tida. Og jeg bestemte meg med én gang for å snakke åpent med familie og venner.

Da Østlendingen er på besøk, har Jo Inge fortsatt god effekt av smerteblokaden han fikk satt inn på Radiumhospitalet noen dager før. Det er dét legene kan hjelpe ham med nå: å stille smertene.

– Jeg er veldig glad for den hjelpen. Smerter gjør det vanskelig å leve slik jeg vil, sterkt og til stede, og har jeg vondt, blir jeg også til byrde for dem rundt meg, og det vil jeg ikke.

Det er iskaldt ute, men varmt inne ved spisebordet hos familien Bjørnebye. Det er tente stearinlys overalt, og det er en slags avklaret ro mellom Jo Inge, Ellen og Cecilie. De har hatt de store, tunge, nødvendige samtalene.

Nå kommer tårer og smil om hverandre, og de tre lyser, de også, i et sterkt fellesskap.

– Den første følelsen som traff meg da jeg hadde fått diagnosen, var takknemlighet, sier Jo Inge.

– Takknemlighet fordi jeg har hatt et så flott liv, og fordi jeg har en så sterk og flott familie.

– Du er så flink til å leve, far, gråter Cecilie.

– Jenta mi, du er så sterk og så utrolig lei deg, sier Jo Inge og omfavner henne.

Ellen favner begge med blikk og smil.

Kanskje koster det mye å leve slik de gjør nå, uten filter, for både tristhet, sorg og gleder.

Cecilie er sykepleier og har jobbet mye med kreftomsorg.

– Jeg har sett mennesker takle uhelbredelig sykdom på ulike måter. Noen fortrenger, noen skyver det meste unna. Men jeg har ikke i noe tilfelle sett noe positivt ved å fortie, sier hun.

– Jeg er glad for tida vi har nå, sier Ellen.

– Slik vi lever, slipper vi å bebreide oss i ettertid at det var ting vi ikke snakket om, ting vi skulle ha spurt om, ting vi lurte på.

Familien har ordnet opp i alle praktiske ting. Det store huset skal selges, for Ellen skal flytte til leilighet når hun blir alene.

– Det er også en annen fordel med å takle Jo Inges situasjon slik vi gjør. Det blir mye lettere for andre å forholde seg til oss, sier Ellen.


 

Artikkeltags