100 år siden Væringsaasen døde: – Uten ånd er livet ingen ting

Artikkelen er over 2 år gammel

I august er det 100 år siden Helge Væringsaasen døde. 25. juni åpner Glomdalsmuseet en utstilling som viser en smakebit av samlingene hans.

DEL

Etter Helge Væringsaasen (1836–1917) har vi intet mindre en populær folkehøgskole gjennom 89 år, et samlingshus for speidere på en av kommunens høysete topper, Nordhue, en gård midt i sentrum, en veg og en gigantisk samling i Glomdalsmuseets magasiner.

Den rommer blant annet 60.000 bøker, 180 våpen, 2.500 gjenstander, 245 draktstykker, 1.500-2.000 notetrykk, 20.000 skillingstrykk, 8.000 grafiske trykk, en stor kunstsamling og kart.

Glomdalsmuseet markerer Helge Væringsaasens dødsdag med en utstilling på mesaninen utenfor auditoriet i sommer. Den skal åpne samtidig med arrangementet Liv i stuene. Allerede finnes en nettside på Glomdalsmuseets side, som heter «Uten Ånd Er Livet Ingen Ting», et sitat etter Væringsaasen.

Lite til seg, mye til andre

Litt pussig å si, når han ser ut til å ha vært alvorlig rammet av tingsjuka?

– Helge Væringsaasen var en annerledes person på mange måter. Han vakte oppsikt. Han var enebarn og arving til store skogsverdier. I motsetning til hva man forventet av forretningsmenn, gikk han ikke primært inn for avkastning av pengene i form av ny kapital. Han ønsket «avkastning» for andre; å hjelpe folk i stand til å gjøre det bra i eget liv og bidra i samfunnet. Blant annet hadde han noe han kalte snøballfond. Gjennom det ga han folk penger for å øke folks egen kraft. Han var modig og sto for andre standpunkter, sier konservator Jorunn E. Gunnestad.

Hun er ansvarlig for utstillingen om Helge Væringsaasen. Der får hun god hjelp av bibliotekar og ansvarlig for arkivet, Hilde Joramo. I kjelleren på Glomdalsmuseet finnes nemlig (minst) to skattekamre, det store arkivet hvor rundt 80 prosent består av bøker, skrifter, noter, trykk, notater og kart kjøpt og samlet av Helge Væringsaasen. I tillegg er magasinet, der en stor del av gjenstandene er etter ham.

– Det sies at han handlet blindt. At det kom toglass med bøker og gjenstander han hadde kjøpt. Slik jeg ser det, hadde han en klar tanke om hva han kjøpte. Han var interessert i folkeopplysning, og etablerte Alfarheim Bokhandel og Alfarheim Forlag, sier Joramo.

– Han støttet kunstnere økonomisk, skapte industriarbeidsplasser på Klevfoss Cellulosefabrikk og i Folldal gruver og lagde sjukestue på Gråberg. Hvorfor tenkte han på andre?

– Etter hva jeg har forstått var han ganske skrøpelig og mye sjuk som barn. Han fikk kanskje et blikk for dem som trengte hjelp og omsorg. Han hadde en annen refleksjon enn de andre skogeierne. Han var med å danne partiet Venstre, og det var ikke mange skogeiere som støttet ham i det, sier Joramo.

Hun legger til at han var en nøysom person, han var avholdsmann, ikke-røyker og vegetarianer.

– Vi vet ikke hvorfor han valgte et slikt liv. Men dårlige opplevelser kan ha ført til at han ville leve slik, sier Joramo.

Folkeopplyser

Blant de 60.000 bøkene, som var Norges største private boksamling, er det et munkeskrift fra 1100-tallet, en bok om naturen fra 1483, en lang rekke bibler, blant annet gitt ut rett etter reformasjonen.

– Hvorfor skaffet han seg alt dette?

– Han jobbet bredt med folkeopplysning, han var jo en grundtvigianer etter å ha gått på Sagatun folkehøgskole på Hamar. Litteratur, kultur, kunst og politikk var elementer i dette arbeidet.

Væringsaasen var på mange reiser, blant annet til København, hvor han møtte H.C. Andersen. Han har flere bøker av ham. Fra en reise til Egypt hadde han med seg et sarkofaglokk fra 700 år før Kristi fødsel. Dette lokket viser en begravelse, og er en del av utstillingen på Glomdalsmuseet.

Væringsaasen hadde nær kontakt med Bjørnstjerne Bjørnson, og var marskalk i hans begravelse. En del av samlingen er en dødsmaske av Bjørnson.

– Væringsaasen var sterkt engasjert i unionsoppløsningen. For å feire 17. mai med et rent norsk flagg og ikke med unionsmerket, mest kalt sildesalaten, kjøpte han en forlengelse av Korsbakken og ned til Gråberg. Der satte han opp sin flaggstang, og heiste det rene, norske flagget. Det var allerede på 1860-tallet, sier Jorunn Gunnestad.

Flaggstangtoppen, som er den norske riksløven, er en del av utstillingen, som åpner 25. juni.

Artikkeltags