Tagging er miljøforsøpling om det gjøres på en byvegg eller i skogen, sier Burny Iversen.
Han er en av mange som er ivrig bruker av Svartholtet som tur-, rekreasjon- og fritidsområde. Da han oppdaget at løypetraseen for sykkel var merket med oransje piler på steiner, store flekker på trærne og tømmerstokker med «OBS» på, reagerte han.
– Skal det ikke være noen kjøreregler for hvordan slik merking skal skje i skogen? Kan hvem som helst bare ta seg til rette? Vi har regler for skilting i Leiret, Turforeningen bruker selvstendige skilt for skiløypene, hvorfor kan ikke sykkelsporten gjøre det samme? spør han.
Skogens tempo
Iversen tar til orde for skogens virkning på oss i våre hektiske liv.
– Naturen har sitt eget tempo. Skogens egen rolige rytme med dens bløte furunålstier, dyreliv og estetikk virker på oss og gjør oss godt. Skogen er til for alle. Da blir det trist når en ekstremt selvopptatt brukergruppe som syklistene tar seg til rette. For dem er det kun pulsmålerklokkas lov som teller. De har liten forståelse for andre som bruker dette området.
– Men det er jo både turgåere og syklister som ikke er lommekjent her. Kan det ikke være greit å få hjelp til å finne fram?
– Jeg synes ikke det. Hvert fall ikke når prisen er at det skal se slik ut. Ingen har problemer med å finne fram her. Du har bare godt av å måtte stoppe opp litt og ikke bare brase gjennom skogen.
Et varsko
Iversen frykter at den unike verdien av bymarka med dens sommerstier og vinterløyper og med sitt ikke-kommersielle, saktegående verden vil forsvinne hvis pulsmålerne skal få råde.
– Dette er et varsko på vegne av de saktegående. Nasjonalparker utformer sykkelregler. Det kan vi gjøre i Svartholtet også. For så klart er det plass til oss alle, det er bare måten det gjøres på, sier Burny