Etter flere runder i retten, kan Mona Sivertsen og Bjørge Sand fra Rendalen endelig senke skuldrene. Nå er de tilkjent erstatningen de har kjempet for.

Prinsippet er viktigst

– For oss er ikke summen det viktigste, men prinsippet bak. En annen ting er at vi endelig er blitt trodd og har fått bevist at vår hverdag ikke er forenelig med et normalt arbeidsliv. Derfor har denne kampen vært verdt å kjempe, sier pappa Bjørge.

De har vært i retten gjennom flere runder, og i august falt den endelige dommen i Borgarting lagmannsrett.

Pasientskadenemnda (PSN) må betale en millionerstatning, og har valgt å ikke anke saken til Høyesterett.

Foreldrene ble tilkjent halvannen million kroner for tapt arbeidsinntekt, mens sønnen Oliver fikk en million kroner.

Han har tidligere fått en erstatning på sju millioner kroner. I tillegg ble sakskostnader betalt av PSN.

– Vi håper dette kan bane veg for foreldre i lignende situasjoner, og at «Oliver-dommen» kan brukes videre i andre saker, sier Mona og Bjørge.

Foreldrenes advokat, Trond Walmsnæss Wehn, er sikker på at saken vil ha betydning for lignende saker. Utgangspunktet i norsk rett er at kun den direkte skadelidte kan få erstatning for sitt tap.

Tredjepersoner, som Olivers foreldre, har tradisjonelt ikke fått erstatning, selv om de lider et stort økonomisk tap.

– En forutsetning for å få erstatning er at noen er ansvarlig for skaden. Her var det staten. For andre kan det være et forsikringsselskap. Dessverre er det mange foreldre i lignende situasjoner som ikke har en skadevolder å forholde seg til, sier Wehn.

– Jeg tror det vil bli flere lignende saker i framtida. Forsikringsselskapene og staten bør merke seg dette, påpeker han.

Fikk ikke hjelp

Timer før Oliver ble født på Akershus Universitetssykehus viste det seg at fostervannet var misfarget. Jordmoren på vakt krevde keisersnitt flere ganger utover i fødselen. Men legen på vakt var ikke enig.

– Det endte med at Oliver ble tatt med vakuum og var blå og livløs da han kom ut, sier Mona. Oliver lå i respirator i fire dager etter fødselen. Han fikk en alvorlig hjerneskade som følge av oksygenmangel, og tiåringen er nå 100 prosent medisinsk ufør og trenger pleie døgnet rundt. Han har alvorlig CP og en komplisert form for epilepsi som gjør at han ofte får anfall og spasmer. Mange av anfallene gir pustestopp og er livstruende. Oliver ligger derfor med pulsoxymeter og kameraovervåkning på natta, og han sover aldri en hel natt.

En annen hverdag

Samtidig som Mona og Bjørge har måttet venne seg til en ny hverdag og kjempet flere runder i retten, har de tegnet og planlagt et spesialbygd hus tilrettelagt for Oliver, der de nå bor i Frogner i Akershus.

Etter tre år kunne familien flytte inn i 2009 og få en bolig som fungerer optimalt for Oliver, med blant annet heis, slik at de slipper de tyngste løftene.

Da Oliver var tre år, fikk han lillebroren Simen. Han kom til verden med planlagt keisersnitt.

Arbeidskollegaer

Tidligere var Bjørge anleggsleder i Mesta, mens Mona jobbet i Pictura. Hun var hjemme med Oliver i to år før hun gikk tilbake i 50 prosent stilling.

– Det fungerte absolutt ikke, og jeg måtte si farvel til arbeidslivet, sier Mona.

Nå jobber både hun og Bjørge hjemme og tar vare på Oliver, som trenger overvåkning og hjelp både natt og dag. De får nå pleiepenger fra staten. Paret er blitt arbeidskollegaer 24 timer i døgnet.

– Det ble ikke slik vi hadde sett for oss, sier Bjørge.

Hverdagen deres er tøff og uforutsigbar. Tidligere denne uka ble de skrevet ut av sjukehuset for andre gang i løpet av ei drøy uke, etter at Oliver nok en gang var blitt innlagt med spasmer og kramper.

Gode rutiner

Mona og Bjørge er et godt team og har innarbeidet fine rutiner sammen med sønnene.

Forutsatt at natta har vært grei, starter dagen rundt 06.30. Da må Oliver blant annet kateteriseres, stelles og få frokost. Han spiser gjennom en sonde i magen. Hvis formen hans tillater det, drar han på skolen fire dager i uka, med sin assistent. Mens han og lillebror Simen er på skolen, må Mona og Bjørge ordne alt som skal til for å holde apparatet rundt Oliver i gang. Bestilling og henting av medisiner, og ordning av medisinsk utstyr til hjem, avlastning og skole. De deltar i møter og det går mye tid til tannlegebesøk, legebesøk og kontroller.

– Det går i ett, sier Mona.

Oliver står i et stå-stativ en time om dagen. Det er godt for blodsirkulasjonen, fordøyelsen og knoklene hans. Oliver har ikke språk, men gir tydelig uttrykk for om han er fornøyd og ikke. Han smiler masse, og da vi er på besøk er han storfornøyd.

– Det gir oss en trygghet at han kan fortelle oss når han har det bra og ikke, sier Mona.

Gleder i hverdagen

Nei, alt ble ikke som planlagt. Men sammen finner familien på fire glede i hverdagen.

– Simen er en fantastisk lillebror. Han leker med Oliver, og Oliver stråler hver gang Simen kommer hjem fra skolen. De to er gode venner, sier foreldrene.

Etter at Oliver kom, setter Mona og Bjørge større pris på de små tingene i hverdagen.

– De få gangene Oliver er i så god form at vi kan gå ut alle fire, det er nesten som julaften.