På havets bunn – i tredje etasje

FIKK PRØVE SELV: Etter forestillingen kunne publikum selv lage sjølyder med rare sjødyr. Fra venstre Hanne Dieserud, så Eirik Edvardsen, Emilie Rasch Toverud og Ingrid Holmseth. Bak Jesper Nabseth, alle fra Søbakken barnehage.
Alle foto: Anita Høiby Gotehus

FIKK PRØVE SELV: Etter forestillingen kunne publikum selv lage sjølyder med rare sjødyr. Fra venstre Hanne Dieserud, så Eirik Edvardsen, Emilie Rasch Toverud og Ingrid Holmseth. Bak Jesper Nabseth, alle fra Søbakken barnehage. Alle foto: Anita Høiby Gotehus

Av
Artikkelen er over 9 år gammel
DEL

På det blanklakkerte gulvet i Elvarheims festsal står et hvitt telt. Ovalt skjellformet og med kikkhull i, og ut av "vinduene" strømmer rare lyder og glad barnelatter.

Noen spiller på en havhestharpe, en stor, rosa sjøstjerne forflytter seg grasiøst over den grønne havbunnen, en stor konkylie snakker og under overflaten svever det maneter med lyd i. Og bølgene slår.

"Korall Koral" som angivelig er verdens aller første baby-opera, spesialkomponert for et publikum mellom 0 og 3 år, kom til Elverum i går på sin vei med Riksteatret nesten hele Norge rundt. En forestilling som hadde urpremiere i Operaen i Bjørvika før sommerferien, ble spilt 36 forestillinger der og nå er ute på en to måneder lang turné fra Risør i sør til Hammerfest i nord.

Det er langt fra Elverum til kysten. Slik sett skulle kanskje maneter, sjøstjerner og havhester ha problemer med å kommunisere med ungene fra Stavåsbakken og Søbakken barnehager – som utgjorde et særdeles oppslukt publikum på førsteforestillingen i festsalen, ca. 189 meter over havet. Der seks uker Kahina i mamma Trine Brennes armer var den minste av de svært lydhøre.

"Korall Koral" handler aller mest om lyd, om kontraster i lyder. Og i farger. Og i bevegelser. Summen er en estetisk totalopplevelse som raskt grep tak i oppmerksomheten hos et publikum som hadde skrudd seg bra opp på forhånd – i ventetid på sokkelesten på det glatte og veldig store gulvet i rådhusfoajeen.

Handlingen er uvesentlig. Ikke noe skal forklares og ikke noe nødvendigvis forstås. Det er ingen historie som fortelles, og teksten er aldeles uviktig; det som framsies og stokkes og blandes skal faktisk være "God jul og godt nytt år" og "Se for en fin bestemor" – på henholdsvis russisk og polynesisk.

Skuespillerne, Hanne Dieserud som også har stått sentralt i utviklingen av forestillingen, og Hanna Gjermundrød, lovende jazzsangerinne og stemmesampler fra Skarnes som er vikar på forestillingene denne uka, passer seg vel for å ta kommandoen, på tradisjonelt barneteatervis. De kommuniserer heller lurt, lavmælt og spennende. Og kanskje er de en havhest og en sjøstjerne, kanskje er de svart og rød. Kanskje er de en lyd som er som lyden av blyhagl som ruller på et fastspent trommeskinn, eller en plystrende dobbeltdyrfløyte.

Så er forestillingen nesten umerkelig over, og arenaen overlates til publikum, som kan utforske teltet eller skjellet, kose med sjøstjerner og maneter, lage sine egne rare lyder og i det hele tatt være som fisken på havets bunn.

Etterpå var det bare en som gråt. Og det etter nærkontakt med havhesten.






Artikkeltags