Gå til sidens hovedinnhold

En annen ulvetid

Antall ulv i Norge er altså blitt et politisk spørsmål uten tunge ytre bindinger.

Leder Dette er en leder. Lederen gir uttrykk for avisens holdning.

I oktober 2005 kom de rødgrønne partilederne, Jens Stoltenberg, Kristin Halvorsen og Åslaug Haga ut av regjeringsforhandlingene og presenterte sin Soria Moria-plattform. Her ble det slått fast at «Norge skal ha levedyktige bestander av rovdyra, ulv, bjørn, jerv, gaupe og kongeørn».

Den setningen kommer ikke Jonas Gahr Støre, Audun Lysbakken og Trygve Slagsvold Vedum til å presentere om en måneds tid. For mye har skjedd etter 15 år med rovdyrkonflikt.

Setningen fra 2005, og som har vært toneangivende helt fram til de siste par åra, var et resultat av en tolkning av Bernkonvensjonen og et inntrykk av at vi hadde forpliktet oss til denne. Debatten har ikke gått på hvordan Bernkonvensjonen forplikter oss, den har gått på hvordan sidene i konflikten mener konvensjonen forplikter oss. Konvensjonen sier Norge har et ansvar for ulvens overlevelse.

I sterke politiske miljøer og blant miljøbyråkrater på toppen i forvaltningen, har dette ansvaret blitt tolket som om Norge har et ansvar for å ha en levedyktig bestand av ulv innenfor landets grenser. På motsatt side er det blitt hevdet at vi ikke har forpliktet oss til en eneste ulv, så lenge bestanden er levedyktig andre steder.

Etter tallrike runder i norsk rett og et etter hvert sterkere press og fokus på Bern-konvensjonens egentlige innhold, er det nå akseptert at vi ikke har forpliktet oss til å ha en levedyktig ulvebestand innenfor landets grenser, men har et ansvar for den felles Sør-Skandinaviske bestanden.

Antall ulv i Norge er altså blitt et politisk spørsmål uten tunge ytre bindinger. Da er det den politiske kjøttvekta som avgjør. Sp har et helt annet utgangspunkt denne gangen og ulveskeptikere som har stemt på partiet bør med rette ha forventninger.

Antall ulv i Norge er altså blitt et politisk spørsmål uten tunge ytre bindinger.