Det har stått mange slag om forvaltningssona for ynglende ulv siden stortingsflertallet vedtok en slik sone i sitt forlik like før jul i 2003. Sona har vært gjenstand for mange heftige politiske kamper, flere geografiske endringer og den har overlevd en omfattende evaluering utført av et eget ulvesoneutvalg som ble ledet av tidligere Ap-topp i Hedmark, Reidar Åsgård. Den politiske uenigheten har vært særlig tydelig i Hedmark Ap der delegater fra kommuner innenfor sona har gått for avvikling av sona, mens de som har vært utenfor har gitt sin støtte. Tidligere Ap-ordfører i Rendalen, Norvald Illevold, sto for eksempel opp for fortsatt sone under årsmøtet i Hedmark Ap i 2013, da partiledelsen foreslo avvikling, og han fikk flertallet med seg. Motivasjonen var mildere krav om vern av ulv i egen kommune.

Det var før en genetisk viktig ulv slo seg ned i Rendalen. Forvaltningsmessig anses den såkalte Elgå-ulven så viktig at området den beveger seg i må behandles som om det var innenfor ulvesona. Altså forbudt med lisensjakt. Og levenet er sjølsagt i gang. Det er lite som så konkret som ulvesona viser at det å ta vare på ulven, på vegne av en hel nasjon, berører et lite mindretall. Den todelte målsettingen i rovviltpolitikken det er bred politisk enighet om, der både husdyr og rovdyr likestilles, er ikke gjeldende i ulvesona. Det oppfattes urettferdig. Og med urettferdighet kommer sterke følelser og harde ord.

Det er lite som så konkret som ulvesona viser at det å ta vare på ulven, på vegne av en hel nasjon, berører et lite mindretall

Derfor måtte det komme sterke utbrudd fra Rendalen-ordfører Linda Døsen (Ap) og Emilie Enger Mehl (Sp) på Stortinget. Som i all rovdyrdebatt; først med raseri og sterke følelser, så med spørsmål om lovligheten. Om hvem som bestemmer, Stortinget eller forvaltningen. Så kommer vernesida og drar kortet med internasjonale avtaler og eget lovverk for å sikre en mer levedyktig bestand av ulv. Neste vil bli hva som er levedyktig bestand og hva vi egentlig har forpliktet oss til.