Enda en grunn til å lære våre barn om toleranse og forståelse

Ansvarlig redaktør i Østlendingen, Truls Sylvarnes.

Ansvarlig redaktør i Østlendingen, Truls Sylvarnes.

DEL

MeningerDet som først ble beskrevet som et basketak mellom foreldre og ungdommer på Strandstykket i Elverum viste seg å bygge på en alvorlig konflikt, som inkluderer trakassering, vold og hatefulle ytringer. Det er lett å fordømme det som har skjedd.

Først onsdag kveld kunne vi fortelle denne historien, nesten to dager etter hendelsen. Hvorfor tok det så lang tid? Sjelden opplever vi et slikt engasjement rundt en sak.

Årsaken til det siste var blant annet en post på Instagram der vår første notis ble lagt ut sammen med oppdateringer i sosiale medier fra de involverte – en kontekst vi ikke visste noe om da vi skrev den første notisen. Flere konkluderte da med at Østlendingen bevisst hadde prøvd å skjule dette. Det gjør meg bekymret og gir meg et behov for å forklare.

I motsetning til Instagram, Facebook, Twitter eller hva det måtte være, har redaktørstyrte medier, som Østlendingen er, etiske spilleregler vi må følge. Som ansvarlig redaktør har jeg et ansvar for alt som publiseres. At denne konflikten også involverer barn og ungdommer, gjør at vi må være ekstra hensynsfulle. Derfor har vi heller ikke publisert artikler på Facebook fordi vi kan ikke akseptere at andre blir sjikanert eller uthengt i våre kommentarfelt.

Når temaet er såpass alvorlig som det er i denne saken, krever det noen ekstra runder før vi publiserer. Det er nettopp disse rundene vi har gått de siste dagene. Vi kunne for eksempel ikke la familien Bulhans historie få stå uimotsagt. Vær varsom-plakaten er tydelig: "De som utsettes for sterke beskyldninger skal så vidt mulig ha adgang til samtidig imøtegåelse av faktiske opplysninger. Debatt, kritikk og nyhetsformidling må ikke hindres ved at parter ikke er villig til å uttale seg eller medvirke til debatt."

Derfor var det avgjørende for oss å få den andre parten i tale.

I denne saken er politiet naturlig nok tungt involvert. Det er deres jobb å etterforske om noe kriminelt har skjedd og i så fall om noen kan tiltales, og deretter skal domstolen dømme. Det er ikke pressens jobb. Vi skal belyse flere sider av en sak og stille spørsmål om det som gjøres og er blitt gjort.

Mange spør også om bruken av ordet rasisme. Det er prinsipielle årsaker til at vi er varsomme. Selv om mange tilsynelatende ønsker det, er det ikke vår jobb å sette merkelapper på andre. I andre sammenhenger får vi kritikk for at vi går for langt i den kritiske journalistikken vår, for at vi henger ut, stempler og feller en dom. De som ønsker det i denne saken, må tenke på hvordan de ønsker at pressen skal opptre i neste omgang. Vår funksjon er ikke å være en offentlig gapestokk.

Når det er sagt, må det understrekes at vi ganske enkelt ikke har plass til hatefulle ytringer, trakassering og vold i vårt lokalsamfunn. Det er fullstendig uakseptabelt, og det kan ikke komme klart nok fram at slik vil vi ikke ha det i samfunnet vårt.

Men alle som har en mening om denne saken sitter nå også med et individuelt ansvar. Det er lett å gå over streken. Det er lett å sette fyr på kommentarfelt på sosiale medier. Sammen må vi passe på at dette ikke skal eskalere og ende i en tragedie.

Vegen å gå er å stå sammen som lokalsamfunn. Denne saken er enda en grunn til å lære barna våre om toleranse, empati og forståelse.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags