(Hamar Dagblad)

Det er Svein Gundersen som har regien mens Karen Høie står for manuset i stykket som spilles fredag, lørdag og søndag denne uka. Det er fjerde året på rad Anno setter opp «En Hamarkrønike» som vandreteater. Eller er egentlig det den rette betegnelsen?

– Er det et teater eller er det et spel? Et spel forgår vanligvis kun på et sted, så dette er kanskje et «vandrespel,» altså et spel med vandring imellom, forteller Gundersen.

Selvstendighetskampen

Med de best tenkelige kulissene for et historisk spel, nemlig på Domkirkeodden, får publikum en innføring i en historie som kanskje ikke alle kjenner like godt til.

Hamar var den eneste innlandsbyen i Norge i middelalderen. Bispesetet ble opprettet i 1152, og her var både katedral, befestet bispegård, kloster og kaupang. På starten av 1500-tallet foregikk det en

selvstendighetskamp i Norge som kanskje er blitt litt blitt «glemt» i historiebøkene. Det norske riksrådet kjempet for norsk selvstendighet under dansk unionskonge, men ble overkjørt av Christian III med reformasjonen i 1537. For Hamar ble dette fatalt: biskopen ble tatt til fange, klosteret og kaupangen nedlagt. Hamar var

dessuten siste skanse for Norges selvstendighet, så hendelsen fikk stor nasjonal betydning. Bare 30 år etterkom så svenskene og sprengte den tidligere bispegården, som nå var lensherreresidens, i lufta. Kraftige branner la også den vakre katedralen i ruiner.

Det er en innfløkt historie med maktkamp og intriger som blir presentert.

– Det er som en middelaldersk såpeopera, sier Ranveig Nordbryhn som er leder for Hamar Middelalderfestival og ansvarlig for oppføringen av «En Hamarkrønike»

– Men det er historie og underholdning i skjønn forening og vi mener at vi greier å lage et stykke som alle skjønner, sier hun.


Autentisk

Det er sjeldent en gjenfortelling av en historisk hendelse kan oppføres med like stor geografisk presisjon som man nå ser i «En Hamarkrønike.»

– Spelet utspiller seg på nøyaktig samme sted som Mogens Lauritssøn, Hamars siste katolske biskop, ble tatt til fange og det er veldig spesielt, forteller Gundersen.

Mot slutten av stykket utspiller handlingen seg i Hamardomen, vernebygget over domkirkeruinen.

Spelet mottar spelmidler fra Kulturrådet, støtte fra Sparebankstiftelsen, Innlandet

fylkeskommune, Fritt Ord og Hamar kommune.

Ikke lange avstander

Et vandreteater, eller vandrespel, om man vil er lagt opp slik at hver akt spilles på forskjellig sted slik at publikum må forflytte seg mellom aktene. Arrangørene kan berolige interesserte med at det ikke er noe turmarsj de skal ut på. Det er relativt kompakt lagt opp, så det er ikke snakk om noen lang vandring. Gode sko er derimot en fordel da ettersom historien utspiller seg på flere av middelalderens logiske samlingspunkter.

– Vi spiller uavhengig av vær og vind, så det er viktig å kle seg etter været. Vi har spilt i sprutregn tidligere og det er kanskje den fineste forestillingen noen gang, forteller Nordbryhn.

Det legges ut 100 billetter til hver forestilling og det er et fornuftig antall, ikke bare på grunn av koronarestriksjoner.

– Forflytningen mellom aktene kan fort ta litt lang tid hvis det blir for mye folk. Nå kan vi opprettholde god avstand mellom folk og det er noe autentisk over det også. Det var jo pest i middelalderen, sier Gundersen.

– Veldig stemningsfullt

Oppsetningen engasjerer elleve proffe skuespillere samt seks dyktige amatører og en stor samling statister med stort aldersspenn. Øvingen har pågått halvannen måned og er blitt stykket opp i små forsamlinger av smittevernhensyn.

Det er et stort produksjonsapparat i sving og det er ikke bare de historieinteresserte som vil få utbytte av forestillingen.

– Det er et veldig stemningsfullt stykke hvor vi prøver å gjenskape stemningen fra hendelsene. Vi spiller jo på kvelden når det er mørkt og bruker mye lyseffekter. Vi leker oss også med teknologi, så her er det noe for enhver smak, avslutter Nordbryhn.