Denne filmen er en gave med silkebånd til alle Atle Antonsen-fans. Mannen er en komiker av Guds nåde, og her tar han den helt ut. Kroppsspråket og mimikken er ubetalelig, intet mindre.
«Kong Curling» er en frodig, burlesk og småsvart komedie pakket inn i de mest vanvittige påfunn.
Galskap, vennskap og hengivenhet til en sport de fleste av oss bare har et marginalt forhold til, er ingredienser i det som er blitt en latterbombe av en film. Her er scener som det vil bli snakket om i lunsjpausene i lang tid framover.
På 1990-tallet var Truls Paulsen (Atle Antonsen) Norges ukronede curlingkonge, en millimeter-perfeksjonist helt på grensen til sykelige.
Han ledet et vinnerteam av høyst forskjellige typer: En dedikert fugletitter, en kåt casanova og en notorisk negativ person.
Så går rullegardinen ned. Curlingkongen tvangsinnlegges på psykiatrisk sykehus.
Da han slipper ut etter ti år, blir hans dominerende kone (Linn Skåber) oppnevnt som verge. Med stor nidkjærhet passer hun på at han inntar sin daglig dose nervetabletter – og holder seg borte fra curlingmiljøet.
Tilværelsen endres brått når Paulsen får vite at Gordon (Ingar Helge Gimle), hans tidligere mentor og lagets trener, er blitt alvorlig syk og bare kan reddes gjennom en kostbar operasjon i utlandet.
Vår mann bestemmer seg for å stille opp for kompisen. Han kaster pillene i do og samler laget. Gulroten er en halv million kroner i pengepremie som en nyrik curlingentusiast har satt opp til den som vinner NM.
«Kong Curling» er en vinner av flere grunner. Atle Antonsen, muligens er inspirert av Cohen-brødrenes «The Big Lebowski», som henter deler av handlingen fra bowlingmiljøet, har levert et bunnsolid manus.
Regien er god, fotoet likeså, men det er lagarbeidet som er den viktigste suksessfaktoren. Jon Øigarden, Jan Sælid, Steinar Sagen, Ingar Helge Gimle, Kåre Conradi og Linn Skåber gestalter alle kostelige typer som kler filmen.
Den er en fryd å se en lettere korpulent Conradi i afrofrisyre og tettsittende treningsdress, for ikke å snakke om en adrenalintung Jan Sælid og Jon Øigarden som uspiselig mannssjåvinist med obskøne gester.
Glemmes må heller ikke de mange herlige detaljene som bidrar til å skape noe så uvanlig som en vellykket norsk komedie.
Det er gjennomført, velspilt og ustyrtelig morsomt.
«Kong Curling» er en frodig, burlesk og småsvart komedie pakket inn i de mest vanvittige påfunn.
Galskap, vennskap og hengivenhet til en sport de fleste av oss bare har et marginalt forhold til, er ingredienser i det som er blitt en latterbombe av en film. Her er scener som det vil bli snakket om i lunsjpausene i lang tid framover.
På 1990-tallet var Truls Paulsen (Atle Antonsen) Norges ukronede curlingkonge, en millimeter-perfeksjonist helt på grensen til sykelige.
Han ledet et vinnerteam av høyst forskjellige typer: En dedikert fugletitter, en kåt casanova og en notorisk negativ person.
Så går rullegardinen ned. Curlingkongen tvangsinnlegges på psykiatrisk sykehus.
Da han slipper ut etter ti år, blir hans dominerende kone (Linn Skåber) oppnevnt som verge. Med stor nidkjærhet passer hun på at han inntar sin daglig dose nervetabletter – og holder seg borte fra curlingmiljøet.
Tilværelsen endres brått når Paulsen får vite at Gordon (Ingar Helge Gimle), hans tidligere mentor og lagets trener, er blitt alvorlig syk og bare kan reddes gjennom en kostbar operasjon i utlandet.
Vår mann bestemmer seg for å stille opp for kompisen. Han kaster pillene i do og samler laget. Gulroten er en halv million kroner i pengepremie som en nyrik curlingentusiast har satt opp til den som vinner NM.
«Kong Curling» er en vinner av flere grunner. Atle Antonsen, muligens er inspirert av Cohen-brødrenes «The Big Lebowski», som henter deler av handlingen fra bowlingmiljøet, har levert et bunnsolid manus.
Regien er god, fotoet likeså, men det er lagarbeidet som er den viktigste suksessfaktoren. Jon Øigarden, Jan Sælid, Steinar Sagen, Ingar Helge Gimle, Kåre Conradi og Linn Skåber gestalter alle kostelige typer som kler filmen.
Den er en fryd å se en lettere korpulent Conradi i afrofrisyre og tettsittende treningsdress, for ikke å snakke om en adrenalintung Jan Sælid og Jon Øigarden som uspiselig mannssjåvinist med obskøne gester.
Glemmes må heller ikke de mange herlige detaljene som bidrar til å skape noe så uvanlig som en vellykket norsk komedie.
Det er gjennomført, velspilt og ustyrtelig morsomt.