Gå til sidens hovedinnhold

Folkeavstemning er ansvarsfraskrivelse

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Når politikere foreslår folkeavstemning, bør velgerne være på vakt. For da er det noen som vil slippe å ta det ansvaret de har bedt om å få.

Spørsmålet om fylkesstruktur i Innlandet bør avgjøres på samme måte som andre politiske spørsmål. I Norge har vi et representativt demokrati, både nasjonalt, regionalt og lokalt. Folket bestemmer når det velger sine representanter ved valg. Å avgjøre saker mellom valg med ensaks-folkeavstemninger er en dårlig løsning. Spørsmålet om fylkesstruktur i Innlandet er intet unntak.

Det grunnleggende ved demokratiet og folkevalgt styring er at de som er valgt av folket også står til ansvar for folket. Folket kan bytte dem ut hvis de styrer på en måte som velgerne ikke liker. Dette demokratiet har fungert utmerket i Norge over lang tid, og det er all grunn til å la det fortsette slik.

Å avgjøre saker gjennom folkeavstemning, byr på flere dilemmaer. Det første er: Hva vil en folkeavstemning forandre? F.eks. Senterpartiet har jo vært tydelige på at de vil oppløse Innlandet. Skal de gå bort fra dette dersom et flertall av innbyggerne er uenige med dem, selv om partiets egne velgere er enige med dem? Eller bør de stå på dette uansett, fordi det faktisk er fra Senterpartiets egne velgere at Senterpartiets folkevalgte har fått sitt mandat?

Et annet dilemma er: Hvilke saker skal legges ut på folkeavstemning? For få måneder siden ville Frp ha folkeavstemning om sykehusstrukturen i Innlandet. Nå tar Senterpartiet (og noen flere) til orde for folkeavstemning om fylkesstrukturen. Hva skiller disse sakene fra andre viktige saker i politikken? Bør skolestrukturen i Innlandet ut på folkeavstemning? Hva med veiutbyggingen? Eller bompengenivået? Eller prisen på drivstoff? Eller strøm? For noen er kanskje fylkesstrukturen det viktigste, for andre er det trygge velferdstjenester og for atter andre nivået på skatter eller avgifter.

Valg man gjør på et område, har konsekvenser for andre områder. Velger vi å bruke 100 – 150 millioner på en prosess for å skille Innlandet, er det et tilsvarende mindre beløp til videregående skoler, veier, tannhelse, næringsutvikling eller alt det andre viktige som fylkeskommunen driver med. Så kan det hende det likevel er riktig å gjøre det, men beslutningen bør overlates til de som er ansvarlige for konsekvensene – de folkevalgte.

Kompleksiteten i saker, sammenhengen mellom ulike saksfelt, konsekvenser og helhet – vi kan ikke forvente at velgerne skal ha denne oversikten. Men de folkevalgte skal ha den. Det er de folkevalgtes rolle i demokratiet å veie ulike hensyn mot hverandre.

Folkelig medvirkning både kan og skal vi ha, uavhengig av folkeavstemning. På laveste nivå kan folk velge å bruke stemmeretten, eller la være. Og de kan velge å skrive leserbrev, kontakte politikere, delta i underskriftsaksjoner, delta i demonstrasjoner – det er en rekke måter det norske demokratiet legger til rette for at folk kan si sitt – enten det er om sykehus, veier, skoler, bompenger, eller som nå om fylkesstrukturen.

I mitt parti har de rundt 6.000 medlemmene også mulighet til å være med direkte og avgjøre sakene. Prosessen i Innlandet Ap om fylkesstruktur skal konkludere 27/11, etter at medlemmene har fått sitt. Vi som er folkevalgt for Ap er jo valgt nettopp for å representere Aps medlemmer og Aps velgere. At partiene i fylkestinget stemmer i tråd med oppfatningen partiets medlemmer og velgere har, er partidemokrati. Det gir en forutsigbar og helhetlig politikk – i motsetning til folkeavstemninger.

Kommentarer til denne saken