Dette har pyntet norske hjem siden vikingtiden

Dragestilen fra slutten av 1800-tallet var basert på stavkirkedekor og ornamentikk fra vikingtida.

Dragestilen fra slutten av 1800-tallet var basert på stavkirkedekor og ornamentikk fra vikingtida. Foto:

Av
Artikkelen er over 8 år gammel

– Det særeste vi har laget, er nok en naturtro penis.

DEL

Treskjærer Cristo Andresen-Ots humrer, og tilføyer kjapt:

– Den skulle visst brukes i undervisning, altså!

Lange tradisjoner

Treskjæring har lange tradisjoner i Norge, og skåret tre har pyntet norske hjem helt siden vikingtiden.

Håndverkerne kan i utgangspunktet forvandle en plankebit til hva det skal være. Men som regel handler treskjæringsfaget mer om interiør enn om anatomi.

– Vi lager for det meste gjenstander som rammer, skrin og lamper, eller mindre møbler – kister, småskap eller krakker, forteller treskjærer og møbeltapetserer Solveig Andresen-Ots.

Hun og ektemannen driver både verksted og kurs i treskjæring.

– Utvendig dekor, for eksempel portaler, møneornamenter eller dørpynt, er også populært, supplerer Cristo.

– Og de fleste ønsker seg treting i tradisjonell stil.

Tre sorter

Furumøbler har lange tradisjoner i Norge, og furua er den mest anvendte tresorten i norsk treskjærerhistorie. Andre tresorter som ofte brukes, er lind og bjørk.

– Lind er en myk tresort, og dermed fin å skjære for eksempel skulpturer av, forklarer Solveig, og børster litt spon av en veldreid kvinnekropp.

– Bjørka derimot er hard, og egner seg best til detaljrike utskjæringer, supplerer makker Cristo.

– Smådetaljer, som i jugend- eller drageornamentikken, kan lett knekke av under utskjæring hvis treet er for mykt, forklarer brukskunstneren, og nikker mot et snirklete, dragedekket dørblad.

Historisk tilbakeblikk

Dragestilen oppsto i Norge på slutten av 1800-tallet. Den hadde opphav i datidas fortidsbegeistring, og var et forsøk på å skape en egen nasjonal trearkitektur.

– Den detaljrike dragestilen var inspirert av de gamle stavkirkene, samt vikingtidas dyreornamentikk – drageskurden, forteller Knut Engeland, treskjærer og forfatter av boka «Treskjæringsmønstre».

– Men dragestilen hadde også sterke innslag av buktende linjer, blomster og ranker, forteller trekunstneren.

Mest vanlig med middelhavsplanten

Det motivet som er mest anvendt i norsk treskjærerkunst, er middelhavsplanten akantus. Den viltvoksende ranken var et kjent kunstmotiv allerede i antikkens Hellas, og kom til Norge på 1600-tallet.

– Akantusstilen har vært populær i Norge i århundrer. Mønsteret ble brukt allerede under renessansen, og vi finner akantusinnslag i både barokk- og rokokkostilen, samt i drageornamentikk og nyere karveskurd, opplyser Knut Engeland.

Mønsterteknikk

De tidligste treskjæringene vi kjenner i Norge, er «karveskurden». Teknikken er internasjonal, og blir gjerne omtalt som bondekunst eller primitiv folkekunst.

– Karveskurd er en relativt enkel teknikk, og ikke egentlig en stil, sier Engeland, og forklarer:

– Metoden går ut på å snitte geometriske og gjentakende mønstre i overflaten av treet. Og til dette trengs egentlig bare en vanlig kniv, eller et knivlignende redskap.

Først på 900-tallet utviklet man spesielle treskjæreredskap, og håndverket slik vi kjenner det oppsto.

– Treskjæringstradisjonen i Norge startet da vi fikk treskjærerjernene, omtrent samtidig som den typisk nordiske fabeldyrornamentikken så dagens lys, sier Knut Engeland.

Artikkeltags