Gå til sidens hovedinnhold

Forskningsdagene: «Hvis ingen kan hverandres språk, hvordan kan vi da kommunisere?»

Språkhjelpere kan gi bedre utbytte av norskkurset, men ikke alle kommuner tilbyr slik støtte.

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

I overskriften hører vi Semira, en kvinne i femtiårene som kom som flyktning til Norge, og som går på norskkurs ved et kommunalt læringssenter. Jeg intervjuet henne i forbindelse med min doktorgradsstudie om bruk av såkalte språkhjelpere i norskopplæringen.

I barndommen i Eritrea fikk Semira aldri muligheten til å gå på skole, og hun må derfor lære å lese og skrive for første gang samtidig som hun skal lære norsk. Manglende skolegang gjør det dermed vanskelig for henne å bruke for eksempel ordbøker som en hjelp i norskopplæringen.

Semiras morsmål er tigrinja, og hun forteller at hun kan litt «sudan-arabisk». Læreren kan verken tigrinja eller «sudan-arabisk», og mulighetene for å få oversettelser og forklaringer fra læreren er derfor svært begrenset.

Semira gir inntrykk av å være en engasjert og viljesterk kvinne, med et sterkt ønske om å lære seg norsk for å bli selvstendig og for å kunne bidra som et medmenneske for andre i hverdagslivet. Hun sier at «motivasjonen og viljen er på plass, men fordi jeg ikke har skolegang fra tidligere, er det vanskelig». Veien mot å lære norsk kan bli svært krevende for Semira, og ved små og store læringssentre over hele Norge er det mange deltakere med liten eller ingen skolegang fra hjemlandet som er i samme situasjon.

Historien om Semiras norsklæring stopper heldigvis ikke her. Ut ifra en frustrasjon over den krevende læringssituasjonen for deltakere med liten skolebakgrunn, tok to lærere ved Semiras læringssenter initiativ til å prøve ut bruk av tospråklige assistenter eller språkhjelpere i klasserommet. Språkhjelperne hadde samme førstespråk som deltakerne de skulle hjelpe, og gode ferdigheter i norsk.

Lærerne oppdaget fort at det å bruke språkhjelpere var «som natt og dag» sammenlignet med tidligere, og at de på mange måter fungerer som «brobyggere mellom kulturer og språk». En av lærerne forklarer at før han begynte å bruke språkhjelpere, kunne undervisningen ofte begrenses til «å stå å peke på enkeltord, der deltakerne gjentok, og vi repeterte og repeterte til noen forhåpentligvis lærte ordene, men at de i veldig liten grad forsto verken hva vi drev med eller hva ordene betydde».

En annen lærer forteller at «det er akkurat som om jeg er bundet på hender og føtter når jeg ikke har språkhjelper, og at jeg ikke kan bruke de pedagogiske prinsippene jeg egentlig bør bruke som lærer. En kan ikke kommunisere med deltakerne, en kan ikke få vite hva de egentlig synes om undervisningen, en kan knapt få spurt dem om de forstår».

Semira og andre deltakere med liten eller ingen skolebakgrunn ved det samme læringssenteret legger også vekt på andre sider ved språkhjelperens tilstedeværelse:

Lila fra Syria kom alene som flyktning til Norge mens barna hennes fortsatt var i Libanon. Hun forteller at språkhjelperne gjorde at hun følte seg trygg og lettet midt i en svært vanskelig situasjon den første tiden på norskkurset.

Abbas kom også alene til Norge mens resten av familien var i en flyktningeleir i Libanon. Han omtaler seg selv som «en gammel mann som ikke kan snakke språket de snakker i dette landet», og legger vekt på at språkhjelperne bidro til at han ikke trengte å føle seg så forvirret og stresset. Det samme utrykker Semira når hun sier at språkhjelperen gjør at hun «senker skuldrene» og «blir rolig».

En svært viktig side ved språkhjelpernes tilstedeværelse på norskkurset er dessuten at deltakere med liten eller ingen skolebakgrunn fra hjemlandet opplever at de ikke blir sittende passive i klasserommet, men at de blir aktive deltakere i språklæringen. Semira forteller at uten språkhjelper «kan situasjonen beskrives som at vi er noen dukker som er her og som læreren snakker med, men som ikke forstår», mens Lila beskriver det som at hun forsvinner som person.

Semira, Abbas og Lila er heldige, for det er fortsatt et fåtall læringssentre som gir tilbud om norskopplæring med bruk av språkhjelpere for voksne nyankomne med liten skolebakgrunn. Slike ordninger bør imidlertid inn i planer og prioriteringer på både statlig og kommunalt nivå, og der for eksempel språkhjelperkurs og muligheter for faste ansettelser vil bidra til kvalitet og stabilitet. Dette vil innebære større kostnader på kort sikt, men vil samtidig bidra til at deltakere som Semira, Abbas og Lila får større tilgjengelighet til norskopplæringen, og dermed større muligheter til å bli godt integrert i det norske samfunnet.

Dette er i tråd med den nye Læreplan i norsk for voksne innvandrere der det heter at deltakere skal få utvikle språket ved «å trekke veksler på hele sin flerspråklige og tverrkulturelle kompetanse». Dette er også i tråd med UNESCOs bærekraftsmål for utdanning som sikter mot å gi barn, unge og voksne tilgang til rettferdig og inkluderende utdanning som gir dem muligheter til å bli aktive samfunnsborgere.

Kommentarer til denne saken