I mai kom regjeringen Solberg med lovforslaget som åpnet for bruk av koronasertifikat. Målet var at sertifikatet kunne holde samfunnet mer åpent og at det skulle gi muligheter for å reise. Betegnelsen «beskyttet» ble brukt på vaksinerte personer og det kom lettelser for denne gruppa. Beskyttede fikk for eksempel reise fritt i Norge og skulle regnes som del av husstanden i forhold til antallet anbefalte besøkende. Koronasertifikat skulle kunne benyttes i forbindelse med arrangementer på offentlig sted, serveringssteder, treningssentre og svømmehaller på kino, teater, konserter og museer. Mange land gjorde det samme og har nå en utbredt bruk av sertifikatet, men ikke i Norge.

Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet har inntil det siste anbefalt bruk av koronasertifikat innenlands, politikerne har holdt igjen. Men nå har omikronvariantens inntog ført til at Helsedirektoratet har endret mening. Fordi det viser seg at vaksinen har mindre effekt mot denne varianten og anbefalingen må være mindre kontakt mellom mennesker uansett. FHI heller mot å bruke sertifikatet likevel. Dette for ikke å la uvaksinerte være med der andre er med, fordi risikoen for å bli alvorlig sjuk ved smitte er så høy.

I denne situasjonen er det fellesskapets plikt å begrense konsekvensene, ikke sikre den personlige friheten

Som en følge av den økende irritasjonen over dem som velger ikke å la seg vaksinere, har debatten tatt fyr. Og den handler om helt grunnleggende prinsipper som enkeltmenneskets frie rett til å velge. Det er et sidespor. Dersom våre personlige valg får negative konsekvenser for andre, så setter fellesskapet inn begrensninger. Slik er det. Det er liten tvil om at ikke å vaksinere seg kan få negative konsekvenser for andre. Store og for mange, til og med. I denne situasjonen er det fellesskapets plikt å begrense konsekvensene, ikke sikre den personlige friheten.