Gå til sidens hovedinnhold

Frivillig skogvern i Sør-Østerdal

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Skogeiere har tilbudt fire områder for frivillig vern øst for Hemmeldalen naturreservat og et sør for Raskiftet. Statsforvalteren har foreløpig bare akseptert ett tilbud, og avventer ferdige rapporter om biologiske kvaliteter i de øvrige. Naturvernforbundet i Sør-Østerdal (NFSØ) vil sterkt oppfordre Statsforvalteren til å gå inn for vern av alle disse områdene. Vi legger stor vekt på at de bidrar til å øke omfanget av større, sammenhengende områder med preg av gammelskog. Dette er viktig for langsiktig bevaring av truede arter, som ofte får problemer i små verneområder. Men det er minst like viktig for landskapsopplevelse og for bevaring av karakteristiske Østerdalslandskap, som ellers er i ferd med å gå tapt. Området sørvest for Raskiftet er dessuten slik skog som Miljødirektoratet ønsker mer vern av: Produktiv skog i lavlandet.

NFSØ vil berømme skogeierne som på denne måten frivillig bidrar til å ta vare på skogsnatur i vårt område. De setter et godt eksempel for andre! NFSØ vedtok derfor på årsmøte 1. mars 2021 å gi sin støtteerklæring til disse to skogvernsakene.

Frivillig skogvern er en ordning der skogeier selv tilbyr skogareal til vern. Dersom området har natur- og miljøkvaliteter som tilsier vern og vernemyndighetene takker ja til tilbudet, kan området vernes som naturreservat etter naturmangfoldloven §37. Når et område vernes som naturreservat innebærer det vern av trærne, vegetasjonen og alt dyreliv i området. Normalt er jakt, fiske og høsting av bær og sopp likevel tillatt. Skogeier avstår retten til å drive skogbruk i naturreservatet, og vil derfor få erstatning for tapet av fremtidige inntekter knyttet til skogbruk i området. Skogeier beholder eiendomsretten, samt jakt- fiske og beiterettighetene i området. Eventuelle hytter eller setrer kan brukes og vedlikeholdes som før. Dersom det ligger eksisterende veier i området som vernes, vil bruk og vedlikehold av disse avklares i verneforskriften for området.

Vi er klar over at det foreligger statlige retningslinjer og kriterier for verdivurdering i forbindelse med beslutningsprosessene om frivillig skogvern. Vår oppfatning er likevel at det utover forekomst av truede arter også bør legges stor vekt på at områdene er store og sammenhengende, og grenser opp mot eksisterende verneområder. Når det gjelder området sør for Raskiftet, må det også påpekes at nesten all produktiv skog i lavlandet i Hedmark er mer hogstpåvirket og dermed har et dårligere potensial for å utvikle gammelskogkvaliteter.

I en kronikk i Aftenposten 3. august 2020 er Sigmund Hågvar, professor emeritus i natur- og miljøvern ved NMBU, inne på dette viktige spørsmålet. Han skriver er blant annet:

«...For å opprettholde økosystemtjenestene må vi tenke større enn bare artsmangfold. Vi må bevare mangfoldet av biotoper, og vi må sikre store nok naturområder til at arealkrevende og streifende dyr kan trives…»

«…Sammenhengende natur uten inngrep har en særlig verdi som robuste økosystemer, men slike områder blir stadig sjeldnere. I Sør-Norge ligger nå bare 5 prosent av arealene mer enn 5 km fra tyngre naturinngrep som vei, jernbane eller kraftlinjer. Disse arealene, som gjerne får betegnelsen «villmarker», ligger i stor grad i verneområder, og de som ligger utenfor, krymper år for år…»

Vi mener at de aktuelle områdene har en størrelse og en sammenheng med andre verneområder som bør tillegges stor vekt. Vi mener ellers at det i beslutningsprosessen må tas hensyn til de store naturinngrepene som er gjort i Åmot og nabokommunene i sør og øst de siste årene: Rødsmoen øvingsområde, Regionfelt Østlandet, Raskiftet og Kjølberget vindkraftverk, i tillegg til vannkraftregulering av Osensjøen, Søndre Osa og Søndre Rena og foreliggende planer for overføring av Øvre Flisa og Østre Æra til Osensjøen. Flere store utbygde og planlagte hytteområder og massetak representerer også betydelige naturinngrep.

Vi mener det er viktig å vektlegge at de foreslåtte områdene er større, sammenhengende områder som gir en sterk villmarksfølelse. Alle de fire store rovdyrene og de fleste store rovfuglene er til stede, i det minste periodevis. For de fleste vil nettopp villmarksfølelsen være en viktig faktor for å sette pris på et område, og ikke bare sjeldne enkeltarter av for eksempel sopp og lav. Vi er fullt klar over og enig i at forekomster av truede arter må ha stor betydning i en beslutning om vern. Vi mener likevel at det også er viktig å tenke på potensialet for reetablering av naturlig skog i områder som nå er preget av skogsdrift. Uten slik naturlig restaurering er det ikke mulig å etablere tilstrekkelig store verneområder i lavlandet. Derfor mener vi at også områder som ikke får full skåre gjennom biologiske registreringer, men som har et gammelskogpreg og en god beliggenhet i forhold til andre verneområder, må inkluderes hvis dette gir store og gode områder i sum.

Morten Kjærnet Hagen
Leder for Naturvernforbundet i Sør-Østerdal

Kommentarer til denne saken