Den fødte sjef

Av
Artikkelen er over 9 år gammel

Tøft å være sjef? Jeg vil heller si at det er tøft å være ansatt, mener den nye sjukehus-direktøren.

DEL

Mandag 2. februar 2009: Morten Lang-Ree ønskes velkommen til første dag på jobb som rådmann i Nittedal av en smilende ordfører Mette Tønder.
Senere samme uka: Den samme ordføreren har lyst til å smelle velkomstblomsten, som ennå knapt har rukket å bli pjuskete, i hodet på rådmannen, når han forteller at han har søkt på jobben som sjukehusdirektør i Sykehuset Innlandet.
Fredag 13. februar 2009: Et enstemmig styre går inn for at den erfarne lederen skal bli direktør og stå for den videre utviklingen av innlandets største arbeidsplass.
Ordfører Mette Tønder er vel ikke direkte lykkelig, men hun smiler og ønsker Morten lykke til. Og mener det. Det er noe med denne mannen som får deg til å unne ham alt godt, samtidig som du raskt skjønner at han er som skapt til å sitte i en lederstol.
Sjøl skjønner han det ikke.
– Den fødte leder? Jeg? Nei, jeg var aldri den som tok ledelsen i ungeflokken i Vang. Jeg har aldri visst hva jeg skulle bli heller!

Morten Lang-Ree avslører dyp respekt for dem som i ung alder bestemmer seg for å bli lege eller pilot, og blir det. Sjøl har han aldri hatt slike planer. Men at det å ta en utdanning var klokt, skjønte gutten fort. Riktignok gjorde han leksene av ren plikt, men ansvarsbevisstheten lå i ryggraden, og da skulker du ikke unna.
Den holdningen gjennomsyrer Morten. Mens mange ledere kan bli fristet til å ta skrittet fram for å høste heder og ære når noe går bra, dytter Morten heller fram de som virkelig har æren for det i gode tider.
Men når det stormer, da står han der. Tar ansvar, er fast og tillitvekkende. Om han liker seg i begivenhetenes sentrum? Egentlig ikke. At det er enkelt? Slett ikke. Men er du leder, skal du ta ansvar fra dag én, mener Morten. Riktignok var det ikke så enkelt å gjøre akkurat det i den første lederjobben hans, der jyplingen kom med store vyer og enda større endringsvilje inn på Åkershagan, der en horde damer i 40- og 50-åra så på ham som sønnen sin.
Respekt var vel ikke den mest nærliggende betegnelsen for situasjonen. Men den bratte læringskurven funket. Og Morten lærte at skulle han komme noe veg, måtte han involvere dem rundt seg.

Aller mest lærte han imidlertid av jobben på avrusingsstasjonen og som sjukepleier ved Ila landsfengsel, der det virkelig gikk opp for ham hvor tilfeldig livet kan være.
– Marginene er små, mener Morten. Og det på alle plan. Tro ikke et sekund at Morten Lang-Ree har tenkt å lene seg tilbake, sjøl om han nå er på veg opp i direktørstolen. Kanskje tar han en svingrunde eller to i den, mens han tenker seg om, men helst kommer han til å være ute på farten blant de 8000 han skal være leder for. "Du får ikke til god pasientbehandling, hvis de ansatte ikke har det bra", mener Morten.
– Folk sier det er tøft å være leder, men det er jo sjølvalgt! Selvfølgelig kan jeg ha mine tunge stunder, men det må en leder tåle. Nei, det er tøft å være ansatt, synes nå jeg. Og det mener jeg virkelig.
Han lener seg over bordet nå, mens ordene renner ut, fortsatt veloverveide, men i et stadig økende tempo.
– Som leder har du en holdbarhetsdato, og den vet du ikke før den er der. Men det skal alle ledere være klar over, sier han.

Hvordan vi nå havnet på dette temaet midt inne i et "start-i-ny-jobb-intervju" er usikkert, men trolig er årsaken Morten sjøl, og hans ydmyke holdning til ledervervet. Alle som har hatt ham som sjef, kjenner ønsket om å låse døra og kaste nøkkelen for å unngå at han går videre til neste utfordring. De vet også at han aldri har vært i nærheten av å gå ut på dato.
Han kunne blitt hva som helst. Etter videregående sto da også valget mellom juss, markedsføring og sjukepleierstudier. Han valgte det siste. Kanskje var det de mange gode minnene fra ungdomstida i hjelpekorpset som tok over styringa? Sikkert er det i alle fall at det hjelper å ha erfaring fra gulvet når du skal styre et sjukehus. Som sjukehusdirektør på Gjøvik utfordret han hvert eneste sjukepleierkull: "Som sjukepleier, kreves det mer enn at du kan faget. Du må kunne bruke deg sjøl som menneske og føle at dette er et kall".
– Det er helt klart at vi forventer noe annet av servicen ved et sjukehus, enn når vi går inn på Elkjøp. Vi møter folk i de mest sårbare situasjoner, da må vi være forberedt på å ha medmenneskelige egenskaper og våge vise dem, sier Morten.

Han er fullstendig klar over at han nå går inn i en krevende posisjon. Mens du som leder for en annen bedrift kan komme deg unna med å vise fram et resultat en gang i året, stiller du deg som øverste ansvarlige for Sykehuset Innlandet til daglig bedømmelse for de nærmere 400.000 beboerne i Hedmark og Oppland. Den vissheten kan være tøff å takle sjøl for en som har lederutdanning på høyt nivå og erfaring fra rådmannsjobber i Løten og Elverum, samt vært sjukehusdirektør både i Hamar og på Gjøvik, for å nevne litt av den lange cv-en.
– Men slik må det være. Vi griper inn i menneskers hverdag på en helt spesiell måte. Men vi har et meget godt sjukehustilbud i innlandet i dag, og vi skal utvikle det videre, sier han. Ordet "vi" kommer uten å nøle. Uten de ansatte på laget kommer Morten ingen veg.

Kanskje var det derfor han ble så provosert da en av sjukepleierne på Gjøvik sjukehus uttalte i lokalavisen at "hun var frustrert over at pasientene lå i korridorene etter kuttene på 39 millioner, og direktøren hadde hun ikke sett snurten av".
Direktør Morten visste nemlig at han hadde vært innom alle avdelingene. Men siden hun ikke hadde sett ham, tok han kontakt og tilbød seg å være med på ei kveldsvakt.
Det er to år siden. Den sinte sjukepleieren heter Anne Bodil, er nå Mortens samboer og en av grunnene til at paret har slått seg ned i hennes hjemkommune Nittedal, der Anne Bodil jobber på legevakta. Og der kommer han til å bli boende, også i tida framover.
– Jeg skal ha en hybel på Hamar, men dette er hjemme. Og der trives han. Med folk på besøk, ståkende på kjøkkenet eller med ei god bok i fanget.

Politisk engasjert er han ikke. Riktignok har han en fortid i Unge Høyre, men den delen av samfunnsengasjementet ble fortrengt da rådmannsjobbene dukket opp i syne. Nå er han stolt av å bli betegnet som "politisk schizofren" og er bevisst på at han skal være uavhengig. Men engasjert, er han. I alt fra at vi ikke setter nok pris på den trygge grønne greinen vi sitter på, til spennende fotballkamper der laget i hjertet selvfølgelig er i grønt og hvitt, som observeres fra ståplass litt til høyre bak mål foran klubbhuset. VIP-tribunen? Det er ikke Mortens stil. Han leter heller etter de gode opplevelsene.
– Og vet du hva? Ingen av de lykkeligste øyeblikkene mine har vært knyttet til penger! Det kan være et blikk opp mot himmelen i visshet om at dagen blir lengre, en skogstur eller en tur gjennom en by jeg besøker for første gang. Alle disse glimtene av hverdagslykke som vi må prøve å fange, sier han, før han rusler ut på gangen etter mer kaffe, og blir borte ei stund fordi han slår av en prat med alle. Du kan ha så mye lederutdanning du bare vil, til sjuende og sist handler det om å se folk, mener Morten.
Han går kanskje ikke de lengste skiturene, klatrer opp på de høyeste toppene eller peker mest på sin egen person. Men hvem trenger slike, når det viktigste er å komme trygt fram loset av en sterk rygg.



Brynhild Marit Berger Møllersen
redaksjonenhamar-dagblad.no
62 54 31 40

Artikkeltags