Ikke akkurat i Flock

Av
Artikkelen er over 8 år gammel

– Diktene dukker opp i hodet som små gaver. At de kommer er ingen overraskelse, men innholdet kan overraske meg veldig, sier poet, forfatter og mangeårig lærer, Willy Flock. Nå er hamarsingen klar med boken “Så skjer det”.

DEL

– Når jeg går inn på blomsterbutikken på Torghjørnet så er det alltid en dame som utbyter: “Der har vi den mannen som synes at blomsten Anthurium er stygg”! Hver gang. Men jeg mener at det er en stygg blomst. Folk som mener at den blomsten er pen kan da ikke ha noen skjønnhetssans i det hele tatt! Blomsten bare måtte bli et dikt i boken min.
– I diktet “En mann som går” så skriver jeg om mannen som går med små skritt fra Østbyen og som aldri snakker med noen. Alle vet nå hvem jeg snakker om, og jeg har gitt den mannen et eget dikt i boken. Det er ikke en kritikk, snarere en hyllest av mannen – som jeg en gang stoppet og snakket med. Han var hyggelig og høflig, men han ville hjem etter en kort samtale, sier Flock og ler.
Og så er det diktet om den gamle damen som hver dag gikk med gåstol til Kiwi i Holsetgården.
– Der kjøpte hun alltid fiskekaker og poteter. En dag dukket jeg opp med blomster i leiligheten hennes i Stangeveien borettslag, hvor hun hadde et hyggelig 95-årslag. Da var det en mann som deltok på laget som litt avvisende sa: “Hvordan kjenner du denne damen?” Jeg fikk ikke tid til å svare selv før en annen dame nøytraliserte situasjonen ved å svare: “Han er her for å skrive om henne”. Jeg visste det ikke da, men det stemte jo i ettertid. Jeg skrev om hennes vei opp fra Østre gate og opp til Kiwi-butikken. Denne damen hadde det med å gå midt i gata – aldri på fortauet. Hun virket helt uredd. Og da jeg en dag spurte henne det merkelige spørsmålet: “Hva synes du om solen?” Da ble heller ikke denne 95-år gamle damen vippet av pinnen. Svaret kom raskt og kontant: “Mannen min elsket solen, men ikke mer enn meg.”

– Jeg lever et veldig borgerlig, velregulert og vanepreget liv. Jeg har et hyggelig og interessant liv sammen med diktene og har så mange fine opplevelser i hodet nå at jeg er redd for å bryte rutinene mine. Hvis jeg skulle begynne å drikke, eller sette døgnet på hodet og leve utsvevende; flytte på alle gjøremålene mine, så ville jeg miste mye av den gleden jeg opplever nå. Alle opplevelsene jeg har i denne byen kan bli utgangspunkt for skrivingen min. Hvis jeg hadde mistet de klare rammene i livet, så ville jeg også ha mistet tryggheten, sier Willy.
Han har gitt ut seks diktsamlinger (hvorav én er gjendiktning), tre novellesamlinger og han har skrevet tre romaner, i samarbeid med Horten-forfatteren Rolf Magne Fredheim:
– En roman om livet i en norsk videregående skole, en annen om to brødre med en far som viste seg å være en av de tretti største nazistene i Norge og hvordan de takler denne oppdagelsen og til slutt en bok om en alkoholiker. Ikke noe Knausgård-opplegg. Dette er alkoholikeren sett innenfra.
Boken om alkoholikeren Bjørn Brandt, “Reparatøren”, fikk i forrige uke god kritikk i Aftenposten.
– Det siste året har jeg bare drevet med prosalyrikk. Jeg skriver ikke vanskelig lyrikk, jeg skriver en type lyrikk med det vanlige språket som folk benytter. Jeg blander prosa og dikt og lager prosadikt. Jeg er ikke noen tilhenger av innadvendte, subtile dikt, som så mange gir ut og som ingen skjønner noe av. Jeg mener at poetene bør åpne seg mer for befolkningen og tenke på at flere skal ha glede av det de skriver. Blir det for lukket og uforståelig, så vender folk seg bort fra poesien.

I hele hans yrkeskarriere var Flock lærer, ved Ajer videregående skole. I dag er Flock 71 år gammel og pensjonist.
– Jeg savner ungdommen, men ikke skolen. Befolkningen og myndighetene tror de vet hvordan de skal lage en god skole, men det er bare lærene som har det rette svaret her. Lærerne har fått mindre og mindre innflytelse over hvordan skolehverdagen skal se ut. Det er mye tegn til mistillit til den vanlige lærer. Myndighetene lar ikke lærerne få den avgjørende innflytelsen i norsk skole og lager en masse ordninger som er bygget ut av mistillit. Det styrker ikke lærene i deres daglige gjerning og fører igjen til at elevene ikke får oppleve lærerne fra sine beste sider.
Kravet til læreren er stort:
– Skal du være lærer må du ha mye energi. Du må være veldig nærværende, ha glede av å treffe ungdommen og elske faget ditt. Hvis ikke går det så dårlig. Men vi bygger ned de voksne menneskenes innflytelse på deres egen arbeidsplass. Jeg må si - litt arrogant, for litt arrogant blir man med årene – og det ikke alle typer arroganse som er å forakte: Det er vi som har hatt mange årstider i skoleverket og som nå har en avstand til det hele, som vet best.
– Hvordan skal man få til en god, norsk skole, da?
– Når man skal gi skolen en retning, så må man ha meg seg de historiske linjene. Og i dag driver man utelukkende med lappverk. Man vil ikke ta det store grepet: Gi skolen tilbake til lærerne! At en tredjedel av lærerne slutter har med ungdommen selv å gjøre. Det er ikke lærerne men ungdommen som svikter skolen: Det er det faktiske forhold.
– Hvorfor svikter ungdommen? Jo fordi de møter opp på skolen i en fysisk og mental tilstand som er helt fremmed for skolen som læringssted og som humanistisk institusjon. Når 15-åringer i dag i gjennomsnitt sitter 44 timer foran forskjellige maskiner og underholder seg, så betyr det at de gjennomsnittlig sitter passivt over seks timer hver dag. De smaker på alle underholdningens herligheter og opplever ting som er så bestialske at selv Goebbels i det gamle Tyskland ville bli smigret av denne destruksjonen som mange unge gutter blir offer for i dag, og som det offisielle Norge ikke tør å gå inn i. De får med seg en kulturell ballast som er nedbrytende og som har ingenting å gjøre på den type skole som vi har i Norge.
– Det sier seg selv at når halvparten av norsk ungdom kommer til den videregående skolen - ifølge en FN-undersøkelse - med en kropp som er helt i nærheten av det rent sykelige, da klarer du ikke mye. Da går det ikke an å angripe lærene igjen. Jeg er i det hele tatt veldig lei av alle disse angrepene, og for lærerne må det være føles forferdelig urettferdig å oppleve all den urettmessige kritikken som nå rettes mot dem.
– Som en gammeldags moralist så sier jeg at barn og ungdom ikke bør drive med massemedier mer enn en time hver dag. De må heller ut og klatre i trærne, som de blir reddere og reddere for. Dra til en kamerat eller en venninne, ring på døren og utvikle vennskapet i virkelighetens verden, ikke i den digitale verden, som er et vennskap som ikke har kvartveis samme sjarm som et ekte mellommennesklig møte.

– Jeg har vokst opp på en kostskole på Ullevål i Oslo. Der var det 50 mennesker som jeg måtte forholde meg til hver dag, og jeg måtte bruke mange år av mitt liv for å ta igjen det medmenneskelige handikappet som det ga meg å vokse opp på en kostskole. Det første året var litt av et helvete, mens de sju andre årene var flotte.
– Hva var det som var ille?
– I Waisenhuset så var det en “rettssystem” guttene imellom, som innebar at de eldste kunne utøve vold mot de mindre. Jan Guillou har beskrevet dette fint i “Onskapen”.
– Hvordan havnet du på Hamar?
– I 1969 var jeg ferdig med min utdannelse og jeg møtte opp på en fest. På den festen satt skolens bestyrer, som tilfeldigvis var den mannen som formelt befridde Hamar i mai i 1945 – Eyvind Klumsten. Han spurte meg: “Hvilke steder har du søkt jobber?” Jeg svarte: “Sortland og Hamar”. Han lente seg framover og sa: “Hamar? Der kjenner jeg direktør Jacobsen. Jeg skal ta en telefon til han, så skal vi ordne dette.” Og så tok han den telefonen som gjorde at jeg ble lektor ved Hamar handelsgymnasium.
Flock har aldri lengtet hjem:
– Den gode tingen ved å bo på Hamar er at her driver man ikke med det samme som man gjør i Nord-Norge eller på Vestlandet: Man spiller ikke ut sitt hat her i byen. Det vil si: Folk har ikke en åpenbar negativ holdning når de treffer mennesker som lever et annet type liv eller har andre oppfatninger enn dem selv.

– Folk som beveger seg rundt i Hamar, gjerne hvis de går fra sentrum og mot fiskebutikken, har kanskje løftet hodet opp og tittet i luften. Da har de antakeligvis sett en stor flokk med duer som beveger seg rundt i området. Disse duene har en eller annen merkelig tilknytning til rettsbygningen der. De trives rundt den bygningen der, sier Flock, og åpner boken sin:

Høyt der oppe
Over de rettskafne menn og kvinner
i rettsbygningen
flyr duene,
fredelig og i sluttet orden.

Over duene
svever engelen omkring.

Høyt opp oppe
sitter Han
og ser ned på alt sammen.

– Intervjuet er over. Vi må ta bilder.
– Skal du ta bilde av meg får du kun lov til å ta det ved byens mest poetiske sted: Ved diktet til Rolf Jacobsen på Østre Torg. Men det skal være undervinklet og diktet hans skal ruve – høyt over meg.

Artikkeltags