Mr. Musikk

De som tror de er gode og setter nesa i været, kan kjøsse meg i ræva, sier Odd R. Antonsen. Men faren til Ole Edvard er nok den beste.

DEL

Supertilbud: 5 kr for alt innhold på nett i 5 uker

70 år, men fremdeles utrolig tørst, på livet, på musikken og på framtida som han er sikker på blir gørlang. Han har nettopp feiret 25 års-jubileum med landslaget i symfonisk musikk som bærer hans navn. Alltid mot strømmen, aldri som alle andre, helt rå som dirigent og drivende god på det meste som kan blåses i. Det er derfor drøyt 50 toppmusikere fra hele Norge har gitt lyd til Odd R. Antonsen Symphonic Band i 25 år. Sjefen for symfonilandslaget sitter i Sagengvegen 3 på Ridabu, en adresse Musikk-Norge kjenner godt. Her har de gått ut og inn, kjendiser som var det før de kom og enda flere som ble det etter å ha vært der. Her har det vært åpen dør og velkommen inn i alle år.
I dag bor Odd R. Antonsen alene i Sagengvegen 3. "Gutta mine", sier Odd R., de bor i Oslo alle tre, med sine. "Gutta", det er Ole Edvard, Jens Petter og Tom Erik. Sju barnebarn er det blitt så langt. Odd skulle så gjerne delt livets gleder og sorger videre med kona Sigrun, men slik ble det ikke.
– Sigrun døde 10. februar i 2001. Vi giftet oss i 1957, men vi var kjærester fra hun var 14, fra den gangen jeg spelte bandy og Sigrun gikk kunstløp. Herregud, du skulle sett for ei nydelig jente, sier Odd og kikker bort på familieveggen.

Det finnes ikke et profesjonelt orkester i hele Norge som ikke har eller har hatt en eller flere som har vært innom meg. Sier Odd R. Antakelig er det bortimot sant. Odd'ern er så stor i kjeften at han spiser bananer på tvers uten problemer, men det er mye annet også, som er romslig.
– Joa, jeg er stor i kjeften, men jaggu har jeg stort hjerte, og, sier Odd og smiler bredt. Norges Statsbaner mistet en dynamisk kraft den gangen Odd R. Antonsen blåste i et hønn og vraket dreiebenken på Jernbaneverkstedet i Hamar til fordel for et liv med musikk. Det var kompisene Svenn og Leif Kristoffersen og brødrene Ørbæk med fornavnene Bjørn, Kristen, Anders og Finn som brakte musikken inn i Odd R. Antonsens liv. Sammen startet de legendariske "Crazy Band" som var det store ungdomsbandet i Hamar på 50-tallet.
– Bare Alex Band var større enn oss, men de var da også en gjeng med virkelig drevne og gode musikere. Jeg gikk hos Alex Hansen og spilte saksofon. Mora mi skjønte hvor det bar, og hun likte det ikke. Odd, sa mor, du skal ikke sitta på en røykfylt kaffe' å spella. Men jeg skulle bli musiker, jeg øvde flere timer om dagen og spelte meg gjennom tre-fire skoler og fortsatte i Oslo.
– Det er det handler om, sier Odd R. Det er ikke nok å ha talent, du må også jobbe knallhardt.
– Den gaven du har fått, den skal du ikke skusle bort. Du skal bli så god du kan på det du er god på. Men som jeg sier til gutta mine, at den dagen du setter nesa i været og trur at du kan no', så kjøss meg i ræva! Da har du tapt før du har begynt, sier Odd. Sjøl ble han musikklærer ved flere skoler i nærmiljøet. Da Toneheim Folkehøgskole skulle ha musikklærer i 1972, da var Odd udiskutabelt førstevalg. Dirigentkarrieren startet allerede i 1957.
Odd R. Antonsen har ledet symfoniorkestre, kor, korps, storband og alle mulige sammensetninger innen kammermusikk, han har dirigert de fleste og spilt med det meste. Han har dirigert Lillehammer Musikkforening i 23 år, Jernbanens Musikkorps i Hamar i 15 år, Gaupen Musikkforening fra 1994 til 2003 og Odd R. har dirigert Storhamar Blandede Kor og Hamar Ungdomskorps. I 1982 startet han Odd R. Antonsen Symphonic Band, ORASB, som i 1996 ble invitert til Hawai som hovedorkester, "The showcast band", under den store musikkfestivalen i Honolulu. Samme året opptrådte bandet også i San Francisco. Det har blitt 10 plateutgivelser og utallige tv- og radiokonserter.

I 1985 mottok Odd R. Antonsen Norges Musik-korps Forbunds hederspris for dirigenter, som den yngste i landet noen gang. Odd ble på Hedmarken, sjøl om tilbud andre steder har fristet.
– Jeg fikk tilbud om jobben som soloklarinettist i Oslo Filharmoniske selskap etter Richard Kjelstrup som jeg tok privattimer hos i flere år. Men jeg takket nei. Sigrun ville ikke flytte, og jeg orka ikke tanken på å pendle, sier Odd. I dag, 70 år gammel, driver han fremdeles sitt eget storband, han har det han kaller et lite "professorat" ved musikklinja på Stange videregående skole, han holder kurs og seminarer både innenlands og utenlands og han tar imot privatelever. Men de som kommer inn døra i Sagengvegen 3 i dag, som privatelever, de går inn gjennom et nåløye som er trangere enn det var.
– Det er mange som søker om å få komme hit. De får tre timer. Hvis det ikke er mor eller far som vil at jeg skal lage gull av gråstein, så sier jeg ja. Men de som helt åpenbart ikke har talent, de bruker jeg ikke lengre tid på.
En pirkete perfeksjonist, sier folk som jobber tett på Odd R. Men særlig er han omtenksom og sine venners venn. Hans evne til å se det gode i folk er så godt utviklet, at han i enkelte sammenhenger ser etter det gode lenge etter at alle andre har sluttet å lete.
– At folk er snille og gode, og tar vare på hverandre, det er det viktigste i livet. Gutta mine og familiene deres, og de venna jeg har, betyr mye for meg. Og musikken, selvfølgelig. Et liv uten musikk er meningsløst. Musikken ligger i hjertet. Verdens beste teknikk skaper ingen musiker, hvis du ikke har noe å gi. Jeg synes det er trivelig å være sammen med folk som har noe å bidra med, jeg er et sosialt vesen som har det veldig bra i et godt lag.
– Morradagen kan komme litt brått på?
– Jeg er en glad gutt, jeg er glad i folk og koser meg med gode venner, god musikk og god mat, og ja, en pinne eller to, da. Det er riktig at morra-dagen kanskje burde bekymre meg mer enn den nok av og til har gjort. Nå er jeg sjelden ute. Men jeg kan sitte på Stallgården med en lettøl.
– I prinsippet?
– Neijamennfaen, det har da skjedd, det, med en lettøl, og så får jeg høre at jeg er observert drit-ings på by'n. Makan! På ren og skjær trass skal jeg bli gørgammal. Jeg synes at livet fremdeles er veldig spennende og jeg gleder meg til morradagen. Det er artig at'n lever, tenker jeg, for da får'n se åssen det går.

Lill Lillfors, Sylvia Wrethammar, Frode Thingnæs, Wenche Myhre og Karin Krog, det er bare å øse fra musikklivets førstedivisjon, de har spilt med Odd R. Antonsen og henger i glass og ramme på veggen hjemme hos Odd. Harald Heide Steen jr, Jan Garbarek, Stokstad Jensen, Stutum og Putte Wickmann. Odd R. Antonsen og Putte Wickmann var nære venner som snakket sammen på telefonen jevnlig i mange år.
– Putte døde for et par år siden. Jeg savner ham. Det var Putte som advarte meg sterkt mot noe jeg fremdeles driver med.
– Bloody Mary?
– Nei da, men blodig ble det. Jeg trynet noe aldeles inni, ja inni...
– hællvette?
– Nettopp, på sykkel for noen år siden, og da havna jeg på sjukehus. Da sa Putte, at du borde veta, Odd, at gamla menn, dom ska' inte sykla. Men det gjør jeg. Sykling er god trening for en som har tenkt å bli meget gammel.

Andre juledag 2004 kunne det gått meget ille med Odd R. Antonsen. Han var på ferie i Thailand sammen med lillebror Per. Den dagen sto han ute på terrassen i andre etasje i huset hvor han bodde, og spilte klarinett.
– Da hørte jeg en kvinne som skrek hysterisk like nedenfor meg, jeg så alt vannet som flommet innover og jeg skjønte at noe var alvorlig galt. Kvinnen skrek fordi barnet hennes var tatt av bølgen som jeg aldri så. Men vannet fortsatte å stige, det fosset og frådet over alt, jeg så folk som var døde og folk som kjempet for livet. Jeg skjønte ingen verdens ting. Jeg tenkte at det kanskje var en demning oppe i fjellet som var røket, forteller Odd. Han fikk kontakt med broren og konstaterte at han var i god behold.
– Vi som sto midt oppi det ante ingenting om omfanget av denne katastrofen. Mobilen min var tom for strøm, så jeg fikk ikke ringt hjem, heller. Her hjemme fulgte de med på TV og engstet seg selvfølgelig for meg som de ikke fikk kontakt med. Da jeg endelig kom igjennom til Norge på telefon, var gutta mine i ferd med å pakke kofferten for å reise ned og lete etter meg. Jeg klarte meg bra, og kom meg på et av de første flyene hjem til Norge. Under mellomlanding i Bangkok presterte jeg å skade foten i flytrappa. Da ble jeg satt i rullestol og fraktet til legesjekk. En bagatell, med tanke på de mange som omkom i vannmassene, sier Odd. Opplevelsene blir han aldri ferdig med.
– Den første natta etter at vannet hadde trukket seg tilbake, tilbrakte jeg oppe i fjellsiden sammen med hundrevis av andre som heller ikke visste hva som kunne skje. Vi lå tett i tett, skulder ved skulder på noe papp vi fikk tak i, og kjente pusten og varmen fra hverandre. Det glemmer jeg aldri. Jeg glemmer heller aldri de fortvilte skrikene fra kvinnen som skjønte at barnet hennes var borte for alltid, sier Odd.

Mandag denne uka slapp Odd R. Antonsen en drøm, i "Store Studio" på NRK1. I ti år har han arbeidet med tanken, og drømmen, at han en dag skulle få laget et album med noen av de beste artistene han har jobbet med et langt liv. Putte Wickmann skulle være med på tre spor. Han rakk å spille inn det ene. I Antonsen Big Band hører vi også Odd Rene Andersen, Paperboys, Yngvar Numme, Grethe Kausland, Göran Fristorp, Petter Wettre, Frode Thingnæs, en rekke andre knallgode folk og selvfølgelig Odd R. Antonsen og alle tre "gutta".
– Dette er, sier Odd R. Antonsen, og trekker pusten, dette er noe så aldeles inni, ja noe så inni...
– hællvette?
– bra! Ja!

Håvard Lillebo
redaksjonenhamar-dagblad.no
62 54 31 40

Artikkeltags