Smertefull lidenskap

Foto: Jo E. Brenden

Foto: Jo E. Brenden

Artikkelen er over 9 år gammel

Tidligere proffspiller og HamKam-trener Terje Kojedal lider sammen med HamKam og HamKam-trener Vegard Skogheim. – Vegard og klubben har vært igjennom et helvete, mener 52-åringen.

DEL

– Jeg har tenkt mye på hvordan han Vegard har hatt det, for jeg har vært der selv. Jeg var riktignok bare to-tre måneder i førersetet, men kan med hånden på hjertet si at jeg er glad jeg ikke valgte fotballtreneryrket. For det er virkelig en helvetes jobb. Når det gikk bra for laget var det utrolig moro, og når det gikk dårlig så var en veldig langt nede og måtte møte de sørgelige blikkene. En gikk rundt og tenkte fotball og taktikk i hodet alle timene man var våken, sier Kojedal og legger til:
– Hele tiden går man rundt og funderer og grubler på hva man kan gjøre bedre, for når det går dårlig invaderer fotball hjernen fullstendig. Alt kommer i andre rekke. Alt. Også familien.
I 1998 var han inne i HamKams trenerteam sammen med Viggo Sundmoen. Da ble det også nedrykk til 2. divisjon, og situasjonen for HamKam var veldig lik som denne sesongen.
– Fotballivet kan være nådeløst. Vi hadde et bra lag på papiret, trente bra og stille alltid godt forberedt foran hver kamp, men vi fikk aldri det første, viktige målet i kampene. Når vi fikk et mål rett i fleisen så var det som å stikke hull på en ballong. Da kunne en stå på sidelinjen og kave med armene og skrike, men det var egentlig bare å rope ut i løse lufta, sier Terje.
– Men det er jo nettopp denne ubarmhjertige uforutsigbarheten som gjør fotball så sjarmerende.

– De to siste sesongene har vært et sammenhengende mareritt. Når jeg står på sidelinja og ser hjemmekampene, så lider jeg mer enn de fleste på grunn av at jeg har min fortid i HamKam og et bankende hjerte for klubben. Jeg engasjerer meg mer i kampene enn gjennomsnittet og har det kanskje ekstra tøft på tribunen. Jeg ser alle de tomme blikkene rundt meg og lever meg veldig inn i publikums følelser. 4-2-tapet for Bryne var en slik forferdelig opplevelse. Da sto jeg igjen etter kampslutt og var helt lamslått og hadde vondt i mellomgolvet, sier Kojedal.
– Hvordan har HamKam kommet dit de er i dag?
– Det har vært en uoverenstemmelse mellom en stor del av spillergruppen og treneren, og selvtilliten har blitt borte gjennom sesongen i takt med de dårlige resultatene. Mange trodde på direkte opprykk – med rette, og jeg mener at vi hadde et mannskap som var godt nok til å ligge i toppen av Adeccoliagen. Det sier litt om nivået på årets serie, når Kongsvinger kan rykke opp med ti tap. Når en kan klatre opp i eliteserien med tap i en tredjedel av kampene, så var dette virkelig året hvor man skulle ha klart opprykk på Briskeby.
Og når forventninger ikke innfris, kommer stresset:
– HamKam har kommet i en negativ trend, med mange personlige feil – uten at det er den samme personen som gjør feilene. Dermed blir det vanskelig å luke vekk ugresset. Tabellen sier at man kanskje har hatt feil ledelse, men jeg er heller ikke overbevist om at andre koster kunne ha gjort dette annerledes. Først og fremst så er det spillerne som har sviktet her, selv om alle må ta et ansvar for den situasjonen klubben har kommet i.

I 20 år har Terje Kojedal jobbet for eiendomsselskapet Utstillingsplassen. Eiendomssjefen har ansvaret for et hundretall av leiekontrakter for eiendommer som firmaet disponerer i hele Norge:
– Jeg har ikke gått i hjel meg på skole, men hadde økonomisk gymnas. Så med litt HamKam-hjelp havnet jeg her i 1989. Terje Haugan og Finn Pettersen, som drev selskapet sammen, tenkte at de trengte hjelp. Utstillingsplassen har siden da utviklet seg voldsomt, og her trives jeg så bra at jeg aldri har hatt noen ambisjoner om å forlate selskapet, forteller eiendomssjefen.
– Hva mener du om utviklingen av Hamar?
– Det skjer mye for tiden i Hamar – både i det offentlige og det private. Kommunen satser og skal blant annet lage kulturhus. Akkurat hva slags offentlige tilbud og tjenester som folk skal ha, lar jeg politikerne og folkene i rådhuset få bestemme. Samtidig utvides handelstilbudet stadig, men det skjer også i en voldsomt fart i alle de andre byene og tettstedene i omlandet rundt Hamar. Hamar må i større grad enn tidligere overleve på sin egen befolkning. Når netto befolkningsvekst i Hamar ligger på mellom 100–300 mennesker i året, så snur det ikke akkurat opp ned på handelsvirksomheten – selv om mange ser ut til å tro det.
– Så du mener vi ikke trenger flere kjøpesentre?
– Jeg blir trist av å se at butikker forsvinner ut av sentrum, og at stadig flere sentrumslokaler står ubrukte. Det er en overoptimisme ute og går et eller annet sted.
– Som i HamKam?
– Ja, kanskje det. På imponerende vis har KamKam fått økt inntektene sine som klubb noe voldsomt – mye gjennom medieavtaler. Men Hamar har aldri vært noe foregangssted når det gjelder de tyngste sponsorene og de rikeste onklene. De fleste byer i Norge liker å ha et lag i Tippeligaen, men HamKam er rammet av det uføret som resten av norsk fotball også har havnet i, med galopperende lønninger og tunge, store nyinvesteringer. Følelsene har tatt overhånd, og en har tatt inn spillere som sportslig sett ikke har kunnet forsvare et skyhøyt lønnsnivå.

Terje Kojedal vekslet mellom ishockey og fotball, før han i 1976 bestemte seg for å satse på HamKam og fotballen.
– Det var alltid fotballen som lå meg nærmest, selv om det ble a-lagsspill for Storhamar og jeg ble tatt ut på landslagssamling for juniorer i ishockey. Storhamar var på et helt annet nivå enn i dag. En kunne spille sesongens første hockeymatch uten å ha gått på skøyter i forkant av kampen, forteller Terje.
I 1976 kom han til HamKam og etablerte seg raskt på A-laget. Kojedal fikk også plass på junior- og ungdomslandslaget i fotball og ble etter hvert den selvskrevne kapteinen for de grønnhvite.
HamKam var også den gang et heislag, som pendlet mellom de øverste divisjonene. Selv om laget rykket ned fra 1. divisjon i 1983, ble Kojedal vurdert som 1. divisjons beste forsvarer av VG.
Det vakte stor oppsikt da Kojedal i 1985 signerte proffkontrakt for den franske klubben Mulhouse. "Le Grande" ble en respektert spiller i Mulhouse før han etter tre år signerte kontrakt med klubben Valenciennes:
– Å flytte fra et trygt liv på Hamar med et stort kontaktnettverk og ned til Frankrike var tøft. Særlig for kona mi Kristin. Den første høsten ble hun sittende mye alene i huset med vår sønn, som da var et år gammel. Heldigvis hadde vi et fenomentalt nabopar som tok seg av oss, erindrer Terje.
– Hvordan var tilværelsen som proffspiller?
– Lønningene var ikke så enorme som i dag, selv om jeg hadde til salt til maten, og det var mindre kjøp og salg av spillere. Jeg er ikke så misunnelig på dagens spillere, for fotball var litt... triveligere før. Klubben og kameratskapet på laget betød nok mer for oss, og alt var ikke så seriøst. En ble ikke fulgt av TV-kameraer og fotoapparater hele tiden. I Frankrike var vi en sammensveiset gjeng som kunne ta noen øl og en fest i ny og ne, uten at en masse journalister lagde skandaleoppslag rundt oss. Som fotballspiller opplever mye stress og press, og da er det viktig å kunne gå ut og slappe av og glemme fotballen.
Frankrike betyr mye den dag i dag:
– Jeg elsker å reise, og perioden i Frankrike har gjort meg frankofil. Frankrike har alt: storbyer, natur, strender, shopping, god mat og godt drikke. Jeg kan snakke fransk, og da blir franskmennene ekstra hyggelige.

Kojedal debuterte på A-landslaget i 1981, og i 18 landslagskamper var han kaptein – også under OL i Los Angeles:
– Det er synd en ikke skjønner før i ettertid hvor heldig og privilegert man har vært. Da var det bare midt oppe i det, men – i 66 kamper spilte jeg med det norske flagget på brystet – ofte for et fullsatt Ullevål. Først i de senere årene har jeg tenkt at jeg det jeg fikk være med på, var noe av det største en kan oppleve som fotballspiller, sier Terje.
– Du får ikke lyst til å vende tilbake til HamKam som trener eller ta en annen jobb i klubben?
– Jeg trives med den jobben jeg har. Men når en har vært i sirkuset så lenge som meg, så har en hele tiden et sug etter å komme tilbake. Gjennom fotballmiljøet har jeg fått mange gode venner. Garderobespråket før og etter kamper og fotballmiljøet vil alltid lokke. Jeg vil alltid være til stede der det er fotballdrakter.





Artikkeltags