Ukens profil - Petter Thoresen

TRENER STORHAMAR: Petter Thoresen trener uslåelige Storhamar denne sesongen. Foto: Jo E. Brenden

TRENER STORHAMAR: Petter Thoresen trener uslåelige Storhamar denne sesongen. Foto: Jo E. Brenden

Artikkelen er over 12 år gammel

Møt Storhamars uslåelige trener.

DEL

Navn: Petter Thoresen
Alder: 44
Bor: Hamar,
Sivilstatus: Gift med Heidi, far til Patrick (22), Steffen (20), Rikke Marie (15), Stolt farfar til ei jente. Eier hunden Frida
Aktuell: Ishockeytrener i medvind


Trener på deltid


Petter Thoresen har to hockeyspillende sønner, en håndballspillende datter og aerobictrenende kone. Selv trener han ingenting. Men er for tiden landets største trenersuksess. Som ikke engang er trener på heltid.

– Nei, det står dårlig til, gitt, sier Petter Thoresen om egentreningen. Det er liksom ikke det han driver med. Det er mye viktigere å få andre i form. Og det har hovedtreneren til Storhamar Dragons virkelig fiksa så langt denne sesongen. Gutta hans er så suverene at bookingselskapet Centrebet allerede har utbetalt gevinsten til dem som har satt penger på at Storhamar blir seriemester.
– En PR-jippo, mener Thorsen, men gir dem kreditt for å ha lykkes i å få blest om seg selv.
  – Men de har da rett i at det ser fryktelig bra ut?
– Ja, men forskjellen på tabellene er større en forskjellen mellom lagene egentlig er. Vi kan ikke slippe konsentrasjonen, for da er forspranget spist opp med én gang, hevder Petter Thoresen.

Men det er likevel en forskjell, nærmere bestemt 15 poeng forskjell etter drøyt halvgått løp. Det har lett for å være slik når Petter Thoresen trener et lag. De ligger gjerne litt foran. Man skulle nesten tro at treneren har betydning.
– Det er bare det at Storhamar-spillerne er litt bedre trent enn de andre, og at vi har litt bredere stall enn de andre. Da blir belastningen mindre på hver spiller, og da er det lettere å holde fokus, mener han.
Samtidig ergrer han seg over dem som mener at den eneste grunnen til at Storhamar så langt har vært suverene, er at de har flere penger og dermed flere folk å fylle stallen med.
– Når vi leder serien nå, så er det fordi vi er best trent. Vi klarer å beholde konsentrasjonen, vi klarer å holde oss i gang. Og når vi er slitne i beina, så må vi huske på at de andre lagene har det akkurat like tøft som oss. De har også tre kamper i uka. Det er ingen som har det verre enn andre. Hvis vi er litt bedre trent, klarer vi oss litt bedre enn de andre. Slik har det vært så langt denne sesongen, og derfor leder vi. Og vi har fortjent det.
– Arne Scheie snakker ofte om den farlige 2-0 ledelsen.
– Ja, men jeg vil heller lede 2-0 enn å ligge under 0-2. Det er greit nok at man må ha sterk rygg for å bære medgang. Men det er utrolig mye morsommere enn å bære motgang. Hverdagen er enklere med suksess, men det er ingen tvil om at det er en utfordring å beholde konsentrasjonen. Det blåser kanskje på toppen, men jaggu er det kaldt på bunnen, også.
  – Hjelp utenfra til å holde steamen oppe?
– Jeg har tenkt tanken. Vi leder mye, det er snart jul, og jeg merker at det ikke er samme gløden i laget som det var ved sesongstart. Det er alltid interessant å bli sett utenfra, og kanskje kunne en idrettspsykolog hatt noe å bidra med. Vi har gjort det før. Men samtidig trenger man faktisk ikke sju år på universitetet for å se det innlysende: Når man driver med ishockey, og gjør det så bra som vi gjør nå, skal man være veldig glad for det!

Hamar har topplag i både fotball og ishockey. Det er to forskjellige verdener. Fotball er blitt en helprofesjonell idrett, også på Hamar. Slik er det ikke med ishockey. Bare en håndfull spillere driver med hockey på heltid. Resten har skole eller jobb ved siden av. Treneren også.
– Man vet jo aldri hvor lenge man er trener, og jeg har jo liksom slutta med ishockey før, forteller Thoresen. Da han «la opp» startet han sin egen håndverkerbedrift.
– Jeg er utdannet murer, forteller han. – Og jeg kan jo ikke bare starte og slutte firmaet mitt etter hvert som jeg har trenerjobb eller ikke. Så jeg er ikke trener på fulltid i Storhamar. Jeg flislegger bad, også. Fritidsproblemer har jeg ikke, legger han til.
Det har ikke spillerne, heller. De er stort sett i samme situasjon som sjefen sjøl.
– Jeg vet hvordan de har det, og de kan heller ikke si at jeg ikke vet det. Vi er i samme båt. Dagen er fylt fra klokka sju om morran, til åtte om kvelden. Tøffe tak, erkjenner han, uten at han synes spillerne eller han selv skal klage over det.
– Fotball og hockey har ulike rammevilkår. Det får vi ikke gjort noe med, og vi kan ikke begynne å syte over at fotballen har flere penger enn vi har. Det jo tross alt frivillig å drive med dette her. De som henger seg opp i slike ting, får finne seg noe annet å gjøre. Tøffe gutter tåler å ha det tøft.
Syting har ingen plass i Storhamar Dragons så lenge Petter er sjef. Dårlig innsats eller halvhjertet innsats er også helt uaktuelt. for Thoresen.
– Det kan nok bli en del kjefting, innrømmer han.
– Jeg blir aldri en trener som står med armene i kors og ser på det som skjer. Selv om jeg sikkert burde tatt det litt roligere innimellom. Jeg er nok en trener som riser spilllerne en del, men jeg håper at jeg også har rost dem mye før jeg kjefter.
Ideellt sett burde det være spillerne som kjefter opp hverandre, ikke treneren, mener Petter.
– Når man har klart å få selvjustis inn i laget, og de tar ansvaret for å korrigere hverandre, er ingenting bedre enn det.

Petter Thoresen har klart kunststykket å komme som spiller fra Vålerenga til Storhamar, bli trener i Storhamar, deretter i Vålerenga, og så komme tilbake igjen til Dragons.
– Det merkeligste var å trene Vålerenga mens jeg var bosatt i Hamar, sier Petter.
  – Mye mumling bak deg når du var ute og handlet i butikken kanskje?
– Jeg må innrømme at jeg unngikk butikken så mye jeg kunne. Men jeg hørte aldri noe direkte.
Så løp han da heller aldri fra noen kontrakt med Storhamar. Da han gikk til Vålerenga som trener, var ikke kontrakten med Hamar-klubben fornyet, og han syntes det var greit å takke ja til Enga. Og som syntes det var like greit å komme tilbake til Storhamar igjen da det ble aktuelt.
– Jeg tror ikke folk strengt tatt forstår hvilken prestasjon det er at lille Hamar har en ishockeyklubb som er blant de beste år etter år. Alle forventer resultater, det tas som en selvfølge, sier Petter.
– Det hadde vært fint om flere kunne ta på seg skjerfet, og være supporter fra kampstart til kampslutt, og dropper «hva sa jeg» når det ikke går så bra. Det har begynt å endre seg på Briskeby.

Frida er familiens sist ankomne medlem, den første hunden de har hatt, og brorserstatning for Rikke Marie (15), som ikke hadde lyst til å være enebarn da brødrene Patrick (22) og Steffen (20) forlot heimen. Blanding av flatcoated, golden retriever og collie møter hun opp i døra når det ringer på. Med ball i munnen lener hun seg mot besøkende og forlanger klapp og kos, men legger seg veloppdragent når hun får beskjed om det. Petter tar ingen ære for den harmoniske hunden.
– Det er ikke jeg som lufter henne og har hatt henne med på dressurkurs. Det er det kona som har gjort. Men hun er et hyggelig familiemedlem, sier Petter. Han kommer ikke til å feire jul med Frida eller resten av familien. I år feirer han jul i Canada sammen med U20-landslaget som han også er trener for.
– Jeg har aldri feiret jul uten familien. Det blir merkelig å feire sammen med 25 unggutter som også er langt hjemmefra, men vi skal prøve å få det fint, likevel.
  – Det er noen utfordringer i å bo sammen med en som er involvert i ishockey på høyt nivå?
– Det kan jeg love deg. Det er tøffe jenter som holder ut. Hockey er en jobb som mye annet, men det er mange kvelder og helger på egenhånd. Klubbene burde sikkert gjøre mer for dem, for det hjelper spillerne mye at det fungerer godt hjemme.

I familien Thoresen er det mye sport. Sønnene Patrick og Steffen er blitt ishockeyspillere, Patrick i Sverige, Steffen er en av Petters læregutter i Storhamar. Han går også i murerlære hos faren. De ser mye til hverandre.
– Han er flink til å late som om han synes faren er grei, sier en smilende og stolt far.
Praktisk er det også. Far Thoresen må planlegge alle oppdrag med flislegging av bad etter treninger og terminliste for klubb og landslag. Steffen har samme timeplan. Det passer godt å jobbe sammen. De liker det også.
– Jeg synes det er koselig at Steffen har valgt å jobbe sammen med meg. Han måtte jo ikke velge det.

Petter Thoresen kommer ikke til å være hockeytrener resten av livet. Det er greit å ha flere ben å stå på. Det er kort mellom genierklæring og syndebukkrollen når man er trener, og tilfeldigheter kan avgjøre hvor man plasseres på helteskalaen. Én sesong med mye skader kan rive ned fjorårets status som udødelig.
– Jeg har prøvd å være pendler. Det er krevende, sier han. Han har slått rot i Hamar, og ser ikke for seg å flytte fra byen.
– Man vet jo aldri, men det virker ikke særlig aktuelt.
Fryktelig mye skal gå galt om ikke Storhamar blir seriemestre (selv om Petter holder fast på at det skal spilles om nesten 60 poeng til). Uansett hva som skjer, er det ikke tilfeldig, mener Petter.
– Det finnes ikke flaks eller uflaks over tid. Flaks er en dårlig forklaring både på seier og tap. Den som vinner serien, har fortjent det.

Artikkeltags