En tredel av jordbruksarealet i Engerdal og Trysil har blitt borte siden tusenårsskiftet. 12 000 dekar matjord er lagt brakk. Smak på det, for det å legge brakk er akkurat så stygt som det høres ut.

Vi trenger mer norsk mat. Det er ikke synsing fra avisa, et stort flertall på storting og regjering mener det. Men de som skal lage maten blir det likevel stadig færre av. Og det er jo en politisk viljet handling, alternativt kritisk mangel på politisk handlekraft. For det er politikerne som bestemmer hvor stor norsk matproduksjon skal være..

Alarmklokka bør kime høyt når Østlendingen i helga kunne fortelle at framtida til landbruket i de tradisjonelle landbrukskommunene Trysil og Engerdal er sterkt trua. Mjølkebonde Hågen Bentzen (34) i Engerdal sier han klarer seg, men han har ikke råd til investere slik at han sikrer drifta framover.

Han virker verken sutrete eller unødig pessimistisk når han frykter at det snart ikke vil være jordbrukere igjen i de to kommunene. Han virker dessverre realistisk.

Og mat handler jo ikke først og fremst om næring og sysselsetting. Mat er en bokstavelig talt livsviktig vare vi ikke klarer oss uten.

Og hvem er vi som folk dersom Norge i en verden der mat er knapphetsvare ikke dyrker mer av maten sjøl? Svaret er like enkelt som det er ekkelt; en gjeng rikinger i ytterkant av verden som har råd til å ta maten ut av munnen til de som ikke har råd til å kjøpe det. Det gir en bismak på importvaren.

Den dagen verdens uår, altså klimakrise, krig og annen fandenskap, rammer oss nok til at rikdommen ikke redder oss, har vi ikke i nærheten nok mat til å berge oss, slik ståa er nå. På tide med politisk handling for å sjølberge oss? Svaret er ja.