Ingolf (99) brukte taxipengene til å komme til Hernes institutt: – Jeg jobbet her for 70 år siden, og trodde ikke det gikk an å få det så fint langt inne i skogen

Det sa Ingolf Strand på telefonen da han ringte instituttet i fjor.

Tredje juledag inviterer han til drop in-fest for å feire 100 årsdagen.

– Jeg har vært heldig med helsa og gode gener. Synet er dårlig, men ellers ser jeg fram til feiring. Da vanker det også en hilsen fra Kongen. Alle hundreåringer får kongelig hilsen. Kong Harald er en fin kar, men jeg tviler på at han tar turen, smiler Ingolf.

Vi møtes utenfor Hernes Institutt. Datteren Tertitt Strand er kommet på besøk for å hjelpe faren.

Ledelsen ved Hernes institutt er allerede på plass.

– Jøss, er det liv i deg!

Ingolf tok kontakt romjula i fjor og fortalte om pengene på TT-kortet som gjør at han kan reise gratis med drosje. Men besøket måtte vente til koronarestriksjonene var over.

Daglig leder Ole Jo Kristoffersen (61) tar imot.

– Jøss, er det liv i deg! Jeg trodde dere hadde glemt avtalen, smiler 99-åringen med glimt i øyet.

Han bruker rullator og blir vist rundt. Nye bygninger kneiser i terrenget. Ingolf snur seg i alle himmelretninger og prøver å kjenne seg igjen.

– Du verden for et sted. Nå er det hus overalt. Det er jo blitt rene institusjonen.

Hvor er det blitt av alt?

Selv om Ingolf er innbarket elverumsing har han ikke besøkt Hernes institutt på snart 70 år, helt siden han jobbet her for Martin M. Bakken fra 1952 til 1954.

– Hvor er det blitt av bryggerhuset der vi spiste lunsj? Er det flyttet oppi lia? Og hvor er den vesle grønnsakhagen? Og hvor er huset vi måtte sette i stand; det tok oss to år på grunn av mangel på penger og materialer.

– Her er hovedinngangen til instituttet, og her sto huset, forklarer Ole Jo Kristoffersen.

– Er det noen sak; dørene går jo opp av seg sjøl, sier Ingolf ettertenksomt og blir tatt hjertelig imot på innsiden.

Kjøpt av stornazist

Hovedhuset har sin egen historie. Det ble satt opp av stornazisten og NS-statsråden Albert Viljam Haglin som kjøpte den avsidesliggende eiendommen i Kulbulia i Vestre Hernes i 1941. Storhuset ble satt opp og inndelt i nærmere 20 smårom i tillegg til fellesarealer.

Ingen skjønte hva bygget skulle brukes til, det ble spekulert i at det var ment som en selskapsklubb for tyske offiserer og høytstående NS-folk.

Haglin ble dømt til døden etter krigen.

Framsynte kjøpere

Huset og eiendommen forfalt, og ble først restaurert i 1952.

Fylkesskogmester Per Føyn kjøpte eiendommen og fikk bygd om huset til et fysikalsk institutt for skogsarbeidere i tett samarbeid med alvdølen Alv Kveberg, den kjente idrettslegen Birger Tvedt og Rolf Hofmo, den mektige lederen av Statens ungdoms- og idrettskontor (STUI).

– Huset var nesten helt ødelagt, med knuste vinduer og ødelagte veggplater. Det var mye å gjøre, minnes Ingolf.

Han likte grunntanken; at slitne skogsarbeidere skulle få et sted til å trene seg opp til å komme tilbake i arbeid igjen.

– I min oppvekst jobbet mange i skogen. Det var et slit med tunge tak. Nå er det ingen som jobber slik i skogen lenger. Men det er flott at stedet kan brukes av andre type slitere med helseplager.

Tenk at det skulle bli så flott

Ingolf blir vist rundt i gangene, tydelig imponert.

På flere vegger er det hengt opp historiske bilder som viser utviklingen av stedet.

– Tenk at det skulle bli så flott langt inne i skogen. Her har mange fått hjelp.

Ingolf tar fram forstørrelsesglasset og studerer inngående bilder og detaljer fra gamle dager.

I den flotte kantinen er det klart for en stor bløtkake, kaffe og mer mimring.

– Kake er lett å tygge for meg som er mer eller mindre tannløs, smiler Ingolf.

Daglig leder Øystein Nordahl i Martin M. Bakken har med jubileumsboka for selskapet. Ingolf finner bilder av seg selv.

– Jeg jobbet i to omganger hos Martin M. Bakken; det ble over 15 år. Jeg har vært med på mesteparten av oppbyggingen av de store bygningene i nedbrente Elverum. Det var ingen HMS den gangen.

Fall herdet beinbygningen

Ingolf forteller at han flere ganger falt ned under farefulle jobber i høyden, men at det stort sett gikk bra hver gang.

– Fallene herdet beinbygningen, ellers kunne jeg jo fort ha endt opp som pasient på Hernes institutt, smiler han.

Men en spenstig og lett kropp med mye lek og idrettslig aktivitet var til god hjelp.

– Det var dårlig råd, jeg sto i mål, turnet og likte meg på ski, men mest var det skoleidrett med andre unger.

Gikk 60 meter på hender

Datteren har med bildebok.

På ett av bildene står Ingolf majestetisk på hender på tømmerstokker. På ett annet hopper han med vilje rett inn ei bjørk på ski.

Han har stått på hender på murertrappa og har også gått 60 meter på hendene!

Ingolf hadde også andre talenter, men uten å ha «fæle ambisjoner», for å bruke hans egne ord.

Kompani for arkitekt

– Men jeg likte å tegne, og endte opp med å lage arbeidstegninger for arkitekt Åse Hoff. Hun var gørflink med sitt og jeg hjalp til med praktiske arbeidstegninger. Firmaet kalte hun Arkitekt Åse Hoff MNAL & Co.

– Hva sto Co for?

– Kompani. Jeg var kompani og fikk også ansvaret for regnskapet, humrer Ingolf.

Han sto for arbeidstegningene bak pleiehjemmene i Våler, Drevsjø og Otnes i Rendalen.

Da Åse Hoff døde og arkitektfirmaet ble avsluttet, fortsatte Ingolf det aktive arbeidslivet som vedlikeholdsleder på Terningmoen.

– Alt sammen har egentlig vært tilfeldigheter!

– Var jo ei kjekk jente

– Også i kjærligheten?

Ingolf smiler godt.

– Jeg var arbeidsbas på Skogbrukets Hus og sendte stein opp på taket. Målfrid (pikenavn: Grøtting) jobbet som betjent på Elverum Slakteri. Og de hadde spiserom rett ved siden av. Og så kom vi i prat ...

– Og så?

– Hun var jo ei kjekk jente, jeg begynte å preke med henne og så bad jeg henne på kino og så utviklet det seg. Vi giftet oss på nyttårsaften. Presten skrev i attesten at jeg var født i 1900 og at bryllupet skjedde på 1800-tallet. Det virket nesten som at han hadde tatt noen drammer. Vi fikk ny og riktig attest, humrer Ingolf.

Bodde hver for seg

I 64 år var de gift, helt fram til Målfrid døde. Men de siste ti årene valgte de å bo hver for seg.

– Målfrid ville at vi skulle bo i blokk, jeg ville ikke flytte fra huset på Søbakken. Vi spiste sammen mange ganger i uka og gikk på besøk til hverandre. Hun var ti år yngre, men jeg overlevde henne og alle andre. Jeg savner henne. Men slik er livet når du snart er 100, sier Ingolf.

Han er stolt over ungene. Datter Tertitt valgte sjøen, og har jobbet på Hurtigruten og vært styrmann på supplybåt.

Sønnen Geir Harald Strand er professor ved Ås.

– Begge har klart seg bra i livet. Og så har jeg et barnebarn.

Lager maten selv

Ingolf bor i egen leilighet, og får hjelp med innkjøp. Men middag og måltider lager han stort sett selv. Han møter også jevnlig på Møteplassen for å få ekstra påfyll i hverdagen.

Han har holdt Østlendingen i alle år, men det sviktende synet gjør det vanskelig å lese lokalavisen. Men nyhetshungrige Ingolf har likevel funnet råd. Tre-fire radioapparater er installert rundt om ulike rom i leiligheten.

Norsken, svensken og dansken på P2 er yndlingsprogrammet.

Galskap av Putin

Ellers følger han med på krigen i Ukraina.

– Hva er det Putin tenker på? Krigen er galskap! Jeg håper de russiske soldatene gjør oppgjør. Det er ikke det russiske folket det er noe galt med.

Besøket på Hernes institutt er over:

– Dette har vært en så strålende dag med masse inntrykk som gjør at jeg nå tror at jeg kan leve i 100 år til.

Drop-in-bursdag

– Men først må du bli 100?

– Det skjer på julaften med den aller nærmeste familie. Den 3. juledag planlegger jeg drop-in-bursdag for andre som vil komme på Speiderhuset. Jeg skal avertere i Østlendingen før jul, lover Ingolf Strand.