I den offentlige debatten har det vært fokus på dette med sentraladministrasjon og flytting av mange arbeidsplasser mellom ulike regioner i Innlandet. En av de viktigste tingene å løfte frem i akkurat denne debatten er at det store antallet arbeidsplasser i Innlandet fylkeskommune ikke er knyttet til en sentraladministrasjon, hovedvekten av Innlandet fylkeskommunes ansatte er allerede spredt rundt i de ulike regionene.

Målet er å effektivisere administrasjonen og flytte enda mer tjenesteproduksjon og ansatte nærmere der folk mottar de fylkeskommunale tjenestene. Dette ble tydeliggjort av fylkestinget senest nå i desember hvor det lå en egen strategisk sak på bordet for å styrke tilstedeværelse og samarbeidet ut mot regionene i Innlandet på alle områder.

Hvis vi ser på regional stat og regionale arbeidsplasser, så er det en relativ balanse mellom de gamle administrasjonsstedene, så påstander om at alt dras den ene eller andre plassen er en myte. Ettersom det ikke ligger noen sannhet i dette, oppfordrer jeg debattanter til å argumentere på redelig vis.

Statistikken viser at det er helt andre bransjer enn offentlige arbeidsplasser som er i vekst. Her viser Innlandet seg som en motor for å kunne fortsette å samle og foredle Innlandet inn i det grønne skiftet. Det at NHO-sjefen sier at han aldri før har opplevd et så tydelig og samla trøkk fra Innlandet, er et viktig tegn på at vi er på rett veg.

En deling av Innlandet vil bidra til en permanent høyere bemanning i sentraladministrasjonen. Enkelt sagt vil stordriftsfordelene man har oppnådd hittil forsvinne. Det betyr i realiteten mindre ressurser til tjenester ute der folk bor, samtidig som den politiske virksomheten vil bli mer kostbar.

Sentraladministrasjonen og politisk virksomhet tas ned i denne perioden med 65 millioner kroner som en konsekvens av stordriftsfordelene, korrigerer vi dette for digitaliseringen så er den reelle mindre-kostnaden så mye som 60 millioner kroner årlig.

Den årlige administrative ekstrakostnaden ved å dele opp igjen er 60 millioner kroner. I et 10-års perspektiv utgjør dette 600 millioner mindre til videregående utdanning, fylkesveg, kollektivtilbud, kultur og nærings- og samfunnsutvikling. 100 millioner kommer i tillegg som en engangskostnad. Konsekvensen av dette er at tjenestetilbudet vil bli dårligere, og kommer dessverre ikke noe nærmere folk.

Sammen med disse argumentene er det vesentlig å lytte til et tilnærmet samla organisasjons- og samfunnsliv i Innlandet som ønsker å fortsette som Innlandet.

Hovedgrunnen til det er at man rent faktisk har oppnådd et forsterket samarbeid på tvers i nye regioner. Næringslivet er svært tydelige på at merverdiene er store, særlig i det å skape nye arbeidsplasser. Det er stor forskjell på om man spiller på hverandres styrker framfor å være sine største motstandere. Vi utvikler oss sterkere sammen, det er det ikke mye tvil om.

Det å skulle bli to av landets minste fylker som i mye mindre grad evner å ta Innlandets muligheter videre, kan og må ikke være et mål alene.

Hans Kristian Enge
Gruppeleder Innlandet Arbeiderparti, Innlandet